For det er ikke alt som er like lett.
Uansett hvor mye jeg prøver, så går det ikke. Kanskje det er meningen? Kanskje jeg skal stå stille litt, ikke forhaste meg, ikke kaste meg ut i noe jeg ikke er klar for. For jeg har prøvd. Og jeg prøver å svelge forsøket, men det setter seg fast i halsen. Får det ikke ned, kommer ikke helt over det.
Hvor lenge kommer det til å vare?
Jeg har egentlig innsett sannheten for lenge siden. Det kommer ikke til å skje. Skipet har seilt. Og jeg prøver å ta forhastede beslutninger, selv om jeg vet så utrolig godt med meg selv, at ja, de er virkelig forhastede. Av en eller annen grunn. Nei, ikke av en eller annen grunn. Bare av en grunn. En bestemt grunn. Jeg er ikke klar.
Jeg kjenner meg selv nå. I hvert fall helt til neste gang.
31. august 2010
1. august 2010
Du verden
Jeg har ikke skrevet her på en stund. Vet ikke hvorfor, egentlig. Tingen er vel at jeg skriver mest når jeg er lei av noe, eller lei meg for noe, og den følelsen har jeg egentlig ikke følt på en stund. Det er en god ting.
Nå hadde jeg egentlig lagt meg, og det er som oftest da tankene kommer svevende. Det er helt stille her. Helt mørkt. Da får jeg på en måte tid til tankene mine igjen. Jeg føler det er lenge siden det har vært så stille på rommet mitt. Etter tre uker med ferie, har jeg hatt noen sene kvelder enten med venner eller med en god film, jeg har ikke en gang tenkt på å tenke! Nå, derimot, kommer alt sigende ...
Det verste (eller beste?) er at jeg ikke har noen spesielle tanker, bare sånn på livet generelt. Når er det min tur? Utdannelse, studentliv, kjæreste, leilighet, samboer, jobb, og sånn fortsetter det. Burde jeg stresse? Jeg er tjueen år gammel, og det eneste jeg har er en jobb (uten utdannelse) og en leid leilighet (som jeg må dele med to andre). Jeg er ikke desperat. Jeg bare føler at jeg aldri finner svar på hva jeg vil. Hva vil jeg bli? Hva passer jeg til? Og, det som plager meg mest, orker jeg den utdannelsen? Orker jeg å lese i tre, fire år?
Men det som er viktig å få med er at jeg vil virkelig alt det som står lengre oppe. Jeg vil ikke være singel for alltid, jeg vil ikke jobbe for alltid, uten noen utdanning. Jeg vil ha min egen leilighet. Noe jeg kan være stolt av. Akkurat nå føler jeg at jeg ikke har noen ting. Å være stolt av, altså. Ingenting jeg har utrettet. Burde jeg tenke sånn i det hele tatt? Sikkert ikke. "Det kommer vel til meg også en gang". Ja da, det har jeg hørt før.
For all del, jeg er i en veldig god periode i livet mitt nå. Stort sett glad og fornøyd. Kan ikke huske sist jeg gråt... Herregud, det er en bra ting. Jeg måtte vel bare få ut litt tanker denne gangen også. Handler som oftest om det samme her på bloggen, men det er vel også de tingene jeg tenker mest på.
I morgen er det slutt på ferie, og da er det ikke ferie igjen før til... jul. Herlighet, det er lenge til. Men OK, jeg overlever vel. God natt, snakkes til neste halvår. Kanskje.
Nå hadde jeg egentlig lagt meg, og det er som oftest da tankene kommer svevende. Det er helt stille her. Helt mørkt. Da får jeg på en måte tid til tankene mine igjen. Jeg føler det er lenge siden det har vært så stille på rommet mitt. Etter tre uker med ferie, har jeg hatt noen sene kvelder enten med venner eller med en god film, jeg har ikke en gang tenkt på å tenke! Nå, derimot, kommer alt sigende ...
Det verste (eller beste?) er at jeg ikke har noen spesielle tanker, bare sånn på livet generelt. Når er det min tur? Utdannelse, studentliv, kjæreste, leilighet, samboer, jobb, og sånn fortsetter det. Burde jeg stresse? Jeg er tjueen år gammel, og det eneste jeg har er en jobb (uten utdannelse) og en leid leilighet (som jeg må dele med to andre). Jeg er ikke desperat. Jeg bare føler at jeg aldri finner svar på hva jeg vil. Hva vil jeg bli? Hva passer jeg til? Og, det som plager meg mest, orker jeg den utdannelsen? Orker jeg å lese i tre, fire år?
Men det som er viktig å få med er at jeg vil virkelig alt det som står lengre oppe. Jeg vil ikke være singel for alltid, jeg vil ikke jobbe for alltid, uten noen utdanning. Jeg vil ha min egen leilighet. Noe jeg kan være stolt av. Akkurat nå føler jeg at jeg ikke har noen ting. Å være stolt av, altså. Ingenting jeg har utrettet. Burde jeg tenke sånn i det hele tatt? Sikkert ikke. "Det kommer vel til meg også en gang". Ja da, det har jeg hørt før.
For all del, jeg er i en veldig god periode i livet mitt nå. Stort sett glad og fornøyd. Kan ikke huske sist jeg gråt... Herregud, det er en bra ting. Jeg måtte vel bare få ut litt tanker denne gangen også. Handler som oftest om det samme her på bloggen, men det er vel også de tingene jeg tenker mest på.
I morgen er det slutt på ferie, og da er det ikke ferie igjen før til... jul. Herlighet, det er lenge til. Men OK, jeg overlever vel. God natt, snakkes til neste halvår. Kanskje.
Abonner på:
Innlegg (Atom)