28. oktober 2008

Glad.

Jeg er veldig glad for at hverdagslige ting betyr mye for meg. At jeg kan bli glad av småting som andre gjerne ser helt likegyldig på, det synes jeg er bra. En fin melding, en morsom film, en innholdsrik samtale, og så videre. Dette er eksempler på hva som redder min dag, og som kan snu humøret mitt fra å være veldig langt nede til å bli høyt oppe på kort tid. Det er de hverdagslige tingene som betyr noe. De man egentlig ikke tenker over, men som likevel er der for å glede oss. Livet har mange opp- og nedturer. Jeg håper alt ender bra, at livet ender i en opptur - og er slik lenge. Jeg føler jeg fortjener det.

20. oktober 2008

I would walk upon water to get to you. I would sail the world over if you asked me to.

When I'm all alone I know just what to say.

Hvorfor er det sånn?

Man vet alltid hva man skal si før man treffer personen, kanskje man til og med har klar en lang tale om hvilke følelser det er som gnager innvendig og venter på å komme ut. Likevel er det noe i oss som gjør at ordene enten kommer ut på fylla i en gråtkvalt seanse (ja, nettopp), eller på en kort tekstmelding i en relativt enkel versjon. Det finnes vel egentlig mange grunner til hvorfor det er slik. Bare for å nevne to:

Nummer 1. Fylla har faktisk skylda. Av og til kan fylla hjelpe oss med å si ting som de er (selv om man egentlig helst vil huske alt man har sagt og ikke føle seg som verdens minste person dagen derpå).
Nummer 2. Tekstmelding er ofte det eneste som kan hjelpe oss med å få ut ordene. Visse ting er ikke alltid like lette å si, i hvert fall ikke når man vet svaret på forhånd (det er ingen som liker å få et "nei" slengt i trynet).

Og selv om man faktisk får et "nei" slengt i trynet, er ikke det nok til at følelsene skal forsvinne. Uansett hva man prøver (ha ordentlige jentekvelder med masse drittpreik om menn, se jentefilmer med kjendiser som er kjekkere enn den visse personen), er det alltid de gode følelsene som er sterkest. De følelsene man ikke vil ødelegge, selv ikke for å få det bedre med seg selv. Man begynner å tenke at man ikke vil komme over personen, man vil ha personen. Og etter hvert som man tenker på det, blir følelsene bare sterkere og sterkere, og til slutt legger man ikke en gang merke til de kjekkeste mennene på gaten. Man går rett og slett i sin egen, lille boble, i håp om at alt en gang skal bli bedre, om ikke nå.

Uansett hvor mange det er som sier at jeg "fortjener bedre" eller at "han må vite hva han har" når han har meg, så hjelper det faktisk ikke i det hele tatt. Det er ingenting som hjelper mot sånt. Man kan ikke bare ta en pille, så er alt over, det er en lang prosess. Når man først har fått en slik følelse, så sitter den i oss, helt til man lar seg selv føle noe annet. Det kan gjerne ta veldig lang tid, noen ganger tar det kanskje aldri slutt, men jeg tror alle er enige om i hvert fall én ting: Følelsen er god. Selv om den kan få oss til å gråte flere dager, uker, måneder eller år i strekk, er det likevel verdt å holde på en slik følelse. Det er slike følelser som gjør oss til mennesker, og det er slike følelser som lar oss fortjene noe bra til slutt - om man bare har tålmodighet.

13. oktober 2008

Blogg, bare

På torsdag har jeg eksamen i anatomi, fysiologi og mikrobiologi. Jeg har på en måte ikke helt innsett det, tror jeg. Det er egentlig litt skummelt hvor rolig jeg faktisk er, til tross fort at det er en rimelig stor sjanse for at jeg stryker. Nå ser jeg bare frem til torsdag kveld. Da skal det feires, uansett hvor dårlig eksamen går. Jeg skal forresten ha vors her i Hans Holmboesgate. Kom!

Ellers er alt bare ålreit. Jeg trives her i Holmboesgaten, sammen med de seks hyggelige guttene. Vi har fått en maskot (kosegris) som vi har kalt Hans Holmboe, merkelig nok. Ganske søt egentlig, men tror ikke noen vet hvor den kom fra. Det er ikke en ekte gris, bare for å få sagt det.

Vi hadde forresten fest her på fredag, noe som var ufattelig morsomt. Til dere som gikk glipp av den: Synd for dere!

Jeg har også klart å bli solbrent på begge rumpeballene. Ja, solbrent. Tok litt sol med litt ekstra styrke, og da var det gjort. Sånn kan det gå. Og sånn gikk det faktisk også. Men jeg overlever alltids litt solbrenthet. Føler også at jeg har lagt på meg ti kilo siden jeg flyttet til sentrum. Etter eksamen skal jeg fortsette treningen for fullt, nå som jeg var kommet så godt inn i det. Har begynt å trene på SiB (studentsamskipnaden i Bergen, for de som ikke visste det), noe som fungerer veldig bra. Eller, fungerte, før eksamensforberedelsene tok meg. Vurderer å begynne med svømming også, det er ganske god trim og veldig behagelig i tillegg.

Uansett. Dette, som skulle være en kort kjede-seg-blogg, ble visst en litt lang blogg, så jeg tror jeg stopper her. Det er forresten lov å ønske meg lykke til på eksamen, tror aldri det har skadet noen. Ha en ellers fortreffelig natt, dere. Fred.

4. oktober 2008

Ny verden

Jeg har flyttet til sentrum. Jeg, jenten fra lille bonde-Hordvik, har kommet meg ut i den store verden. Ikke at Bergen by er så veldig stor, men den er i hvert fall større enn hvor jeg er vant til å være. Jeg trodde faktisk ikke at jeg ville trives så bra som jeg gjør. Rommet mitt er vel rundt 13 kvadrat, med andre ord ganske lite. Stuen er også ganske liten, og tanken på å dele to bad med seks gutter høres vel kanskje ikke så fristende ut?

Det er faktisk null problem. Guttene er for det første kjempegreie og ikke minst renslige. For det andre har vi både mikrobølgeovn, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel. For det tredje er leiligheten midt i sentrum, rett ved Grieghallen og bare noen meter fra Bergen bystasjon. Akkurat nå har jeg det som plommen i egget. Jeg er kjempetakknemlig for at akkurat jeg fikk plass i dette kollektivet. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å bli her en stund.

Jeg har forresten pusset opp rommet mitt og shoppet en del på IKEA, så det er faktisk veldig fint her nå. Det eneste vi mangler er støvsuger, for den gamle var visst ødelagt. Jeg er i hvert fall ikke ensom. Hybelkaninene passer godt på meg.