27. februar 2009

Gribberotter på tur.

Akkurat nå er livet relativt ålreit. Ganske digg egentlig. Sitter foran peisen i barndomshjemmet mitt og nyter freden. Jeg drikker kakao mens "God morgen, Norge" surrer i bakgrunnen, føler dette er toppen av idyll, liksom. Skulle vært litt varmere ute. Jeg får alltid for meg at det er varmt ute hver gang solen kommer frem, og blir like skuffet hver gang jeg går ut for å sjekke, for så å finne ut at det kun er to komma fem grader. Digg er det dog å tenke på at varmen kommer listende om en måned eller to. Får vi i hvert fall håpe.

Siden jeg nå er innpå vær og sånn, i går fikk jeg med meg søsteren min, Ingelinn, på Veten. Veten er altså Åsanes høyeste fjell for de som lurte (og Åsane er herav en bydel i Bergen, for å få det avklart). Så vi gikk oppover, glade og naive, sammen med en hund på størrelse med en rotte jeg kunne hatt i lommen (Cuba, altså Ingelinns hund). Vi var smarte nok til å ta med oss en hodelykt, noe vi absolutt behøvde da mørket plutselig feide over oss. Det første stykket gikk bra, men det ble vanskeligere og vanskeligere jo lengre vi kom. Ikke visste vi hvor stien var, så vi bestemte oss for å klatre, hvorav vi måtte holde oss fast i både stikkebusker og annet som gav oss sår på hendene. Og toppen av kransekaken på være da vi trodde vi var oppe, men innså at det var enda en topp som skulle bestiges. Humøret forsvant dog ikke av den grunn.

Vi kom oss helt opp, fikk skrevet oss i Veten-boken (ja, det finnes en Veten-bok), og begynte å gå ned igjen, eller det vil si krype/ake ned igjen. For å si det sånn; det var snø på toppen. Mye snø. Vi klarte selvfølgelig å gå oss vill på vei ned, og endte opp med å krype over stikkebusker, hvorav jeg "viste vei" og Ingelinn kom etter med Cuba på armen. Vi ble sjeleglade da vi endelig fant fotspor, og bestemte oss for å følge disse resten av veien ned igjen. Det var lurt, og til slutt kom vi oss faktisk ned også. For å oppsummere kort hvordan turen egentlig gikk; vi brukte tre(!) timer på samme tur som pappa normalt bruker en halvtime på. Nå er jo pappa også litt sprekere enn oss, men herregud så dårlige vi er til å gå på fjellet. Neste gang skal vi gå før det blir mørkt, og kanskje før det blir snø også.

Skal forresten ha kostymefest på lørdag for å feire 20-årsdagen min, og det blir KOOL. Jeg gleder meg. Vurderer også å kjøpe en aldri så liten premie til den som kler seg best, så her gjelder det å ta helt av, dere! Nå går jeg tilbake til kakaoen min, som sikkert er blitt kald.

Fred ut.

23. februar 2009

Rett ut.

Ja, nå har jeg altså sluttet på sykepleien, etter mye om og men. Jeg vet at jeg har tatt den riktige avgjørelsen, siden jeg faktisk har vært lei og misfornøyd siden dag én. Men dog synes jeg det var en tøff og vanskelig avgjørelse, det er jo tross alt utdanning vi snakker om her.

Det jeg egentlig er mest lei av, er den følelsen av å bli sett ned på, fordi folk rundt meg tror jeg bare gir opp. Men det er jo ikke snakk om å gi opp! Ikke i det hele tatt! Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal fullføre en bachelor når jeg vet helt sikkert at jeg ikke er klar for det. Dette er det tydeligvis mange som ikke forstår. Et eksempel på dette er når noen spøker med at jeg må begynne å lese snart, fordi jeg enda ikke har begynt, mens de selv har lest både fire og seks bøker. Det gir meg ikke akkurat mer motivasjon, det skal jeg ærlig innrømme. En annen ting er når folk spør om jeg er sur, selv om de vet at jeg bare er trist og lei fordi jeg ikke trives. At de spør om sånt, gjør meg bare tristere. Herlig.

Hittil har det kun vært én person som har fortalt meg at han synes jeg er sterk, fordi jeg klarer å hoppe av studiene for å gjøre noe jeg har lyst til. Det varmer, det gjør det virkelig. Det hjelper veldig med sånn støtte, selv om det bare var en liten kommentar. Jeg har vært skikkelig deppa det siste halvåret, og nå når jeg har startet helt på nytt, merker jeg at jeg har blitt et helt annet menneske. Det er utrolig hvor fort ting kan forandre seg - nå sover jeg til og med om nettene!

Jeg elsker denne tanken ved å slippe å lese mer på noe som ikke interesserer meg i det hele tatt. Jeg elsker at jeg kan stå opp om morgenen uten den klumpen i magen fordi jeg gruer meg så forferdelig mye til å dra på skolen. Og mest av alt så elsker jeg at jeg nå får tid til å lære meg selv bedre å kjenne, uten alle slags bekymringer som er totalt meningsløse.

Én dag er tiden inne for meg også. Jeg vet ikke hvor jeg skal studere, jeg vet ikke hva, men jeg vet at en dag er jeg også klar for det. Og fra den dagen skal studietiden bli like gøy for meg som for alle andre som har gjort et riktig valg.

Takk for meg, Heidi Viktoria.

18. februar 2009

Pause

Jeg har herved tatt en pause fra bloggskrivingen, i og med at jeg rett og slett er lei. Skal love å komme sterkere tilbake senere. Ting jeg har gjort i det siste:

- Sluttet på sykepleien.
- Fått jobb i barnehage.
- Fått jobb på Studenten annenhver helg.
- Sovet.
- Spist.

Sånn kan det egentlig fortsette, men jeg gidder ikke. Er slækk, sees til jul. Eller eventuelt før det.

3. februar 2009

Bare fordi.

Jeg har tydeligvis ikke hatt så meget å skrive om i det siste, siden det faktisk er en stund siden sist. Kan nevne at jeg har hatt den gøyeste helgen på veldig lenge, sammen med min skjønne Kristin. Vi tok igjen tapt tid ved å ha en skikkelig jentehelg med taco, snop og vodka. Og selvfølgelig hverandres selskap - er ikke mer som skal til.

På torsdag skal jeg stå på slalåm med noen fra klassen, må si jeg er veldig spent på hvordan det går. Det er tross alt over to år siden sist jeg hadde ski på bena. Men jeg gleder meg, det blir bra.


Sånn ser jeg ut i dag. Glad og fornøyd, tjohei.