Jeg aner ikke lengre, jeg. Før var jeg så sikker. Men nå? Neida, jeg vet ingenting. Har alltid vært sikker på at jeg skal bli noe, liksom. Ikke noe spesielt, bare noe. Da jeg var liten, skulle jeg absolutt bli frisør - det var liksom det store. Og så, etter hvert som jeg begynte å bli eldre, innså jeg mer og mer at det ikke var noe yrke for meg. Nei, da ville jeg plutselig finne et yrke som inneholdt det å jobbe med mennesker og det å kunne hjelpe mennesker, ikke minst.
Barnevernspedagog skulle jeg bli, det var mitt nye mål - helt til jeg fikk vite at nevnte yrke var svært dårlig betalt i forhold til hvor viktig yrket egentlig var. Dette fikk meg på andre tanker, men jeg synes fortsatt det å være barnevernspedagog virker interessant og givende. Dog, ikke interessant nok, og det er tydeligvis ikke lett å utdanne seg til det her likevel (mest i Trondheim, mener jeg å ha hørt en plass)..
Jeg bestemte meg deretter for å bli jordmor, etter mye om og men, og jeg ligger fortsatt på den tanken. Det er et stort valg, det med utdanning. Når man først har valgt, da har man valgt, og da skjer det som oftest akkurat slik man har valgt det. Det er egentlig det som skremmer meg mest. Det å ha muligheten til å velge - étt valg - av så mange valg, er en skummel, men dog spennende tanke.
Uansett, det verste med tanken ved å bli jordmor, er alle skoleårene jeg må gjennom for å i det hele tatt klare å fullføre. Jeg er skolelei, og jeg har isåfall innmari mange år igjen, noe som gir svært dårlig motivasjon.
Mamma sier jeg aldri må tenke på utdanningsårene, fordi de går så himla fort, og fordi de bare er en liten bit av livet. Ja - hun har nok rett, men jeg hater å innrømme det. Jeg vil virkelig klare å bli noe. Helst noe stort, om det går an. Jeg skal gå allmenn påbygg til neste år, om jeg bare gidder og orker.
Alt er et tiltak.
- Jeg må bare få kontroll over tiltaket, så ordner det seg nok til slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar