15. januar 2007

Pappan min og jeg

Pappa er en artig mann. Jeg dro ham faktisk med meg på joggetur i dag. Stakkars pappa, med nesten nyoperert rygg. Men det var artig. Jeg måtte le litt før vi skulle ut. Min søte pappa hadde nemlig tatt på seg en sydvest, fordi han ikke ville bli våt på hodet.

- Nei, men pappa, du må jo skjønne at du ikke kan jogge med sydvest!

Nei, det forstod han ikke. Jeg sa det så dumt ut, så han tok den av seg igjen. Og så tok han på seg en topplue, og tuslet ut i regnet. Da kunne jeg på en måte ikke si noe.

Etter at vi hadde jogget et stykke, traff vi på venninnen min, Elise. Vi hilste så klart på hverandre, og Elise fniste litt da vi jogget forbi henne. Da vi var kommet litt videre, stoppet pappa.

- Det var vel ikke meg hun lo av, vel?

Jeg smilte.

-Neida, pappa. Hvorfor skulle hun le av deg? Du som jogger så ofte.

Jeg smilte igjen. Et sarkastisk smil.
Pappa lo litt usikkert, så jogget han videre.

Etter at vi hadde jogget enda et stykke, kom vi til en slags liten fiskedam. Eller en liten elv, var det kanskje. Pappa stoppet opp og smilte da han så den lille dammen/elven.

- Her fisket jeg og vennene mine da vi var små.
- Jaha?
- Ja. Men det er bare småfisk her, så vi spiste de aldri.
- Å? Er ikke det litt ondt gjort mot fiskene? Å fiske bare for å drepe dem, liksom?

Det ble stille en stund.

- Vi skulle spise dem en gang. Vi brente bål, så la vi fiskene på.
- Smakte de godt?
- Det vet jeg ikke.
- Smakte du ikke på de da?
- Nei. Vi glemte dem på bålet. Så når vi skulle smake, var det bare bein igjen.
- Stakkars fisker da, pappa!
- Neida, de var jo døde da, Heidi..


Pappan min er søt. Jeg er glad i pappa.

Ingen kommentarer: