Jeg og en venninne har snakket en del om det kjente emnet i det siste, nemlig gutter. Vi har for eksempel snakket om hvor fæle de kan være, selv om de i begynnelsen virker så veldig interesserte og søte. Jeg mener, hva er det med det, liksom? Gutter som leker med følelsene våre, får oss til å bli betatt/forelsket, og så dumper de oss like fort som de sjarmerte oss. Jeg sier ikke at ingen jenter er sånn, jeg bare påpeker at alt for mange gutter er sånn. Hvor er alle sjarmørene som faktisk fortsetter å være sjarmerende etter et par måneder? Just wondering.
Jeg stiller høye krav til en eventuell kjæreste, det gjør jeg, og det kan jeg lett innrømme. Kanskje jeg har for høye krav, ikke vet jeg, men man skal jo være fornøyd også, da! Mitt første krav, er at han skal være forståelsesfull og ikke forhåndsdømme - det er nemlig det verste jeg vet, at folk dømmer noen før de kjenner dem. For det andre skal han være en god lytter - ikke noe mer å si om det. Nummer tre: Humor! En gutt uten humor kan aldri sjarmere meg. Og så skal han selvfølgelig være omsorgsfull, romantisk og snill tvers igjennom.
Utseendemessig har jeg egentlig ingen store krav, bortsett fra et fint smil og et par pene øyne. Selvfølgelig, en bygd kropp er ikke å forakte, men det er mer som en bonus. Skader heller ikke om han er over 1,80 og er mørk og kjekk. Jeg har forresten også en "ting" for fotballgutter og østlendinger, ikke vet jeg hvorfor, men sånn er det i hvert fall.
Eksempler på de diggeste mennene i verden: Jude Law, Håkon Opdahl, Thorstein Helstad og Tom Welling. Jeg sier bare: NAM.
Oppskrift på drømmemann:
- En form for dialekt
- Sjarmerende smil
- Pene øyne
- Maskulinitet og litt høyde
- Brunt/mørkt hår og solbrun hud
- Snillhet, sjarm og humor
Bland sammen alle ingrediensene og send han til meg i posten. Nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar