When I'm all alone I know just what to say.
Hvorfor er det sånn?
Man vet alltid hva man skal si før man treffer personen, kanskje man til og med har klar en lang tale om hvilke følelser det er som gnager innvendig og venter på å komme ut. Likevel er det noe i oss som gjør at ordene enten kommer ut på fylla i en gråtkvalt seanse (ja, nettopp), eller på en kort tekstmelding i en relativt enkel versjon. Det finnes vel egentlig mange grunner til hvorfor det er slik. Bare for å nevne to:
Nummer 1. Fylla har faktisk skylda. Av og til kan fylla hjelpe oss med å si ting som de er (selv om man egentlig helst vil huske alt man har sagt og ikke føle seg som verdens minste person dagen derpå).
Nummer 2. Tekstmelding er ofte det eneste som kan hjelpe oss med å få ut ordene. Visse ting er ikke alltid like lette å si, i hvert fall ikke når man vet svaret på forhånd (det er ingen som liker å få et "nei" slengt i trynet).
Og selv om man faktisk får et "nei" slengt i trynet, er ikke det nok til at følelsene skal forsvinne. Uansett hva man prøver (ha ordentlige jentekvelder med masse drittpreik om menn, se jentefilmer med kjendiser som er kjekkere enn den visse personen), er det alltid de gode følelsene som er sterkest. De følelsene man ikke vil ødelegge, selv ikke for å få det bedre med seg selv. Man begynner å tenke at man ikke vil komme over personen, man vil ha personen. Og etter hvert som man tenker på det, blir følelsene bare sterkere og sterkere, og til slutt legger man ikke en gang merke til de kjekkeste mennene på gaten. Man går rett og slett i sin egen, lille boble, i håp om at alt en gang skal bli bedre, om ikke nå.
Uansett hvor mange det er som sier at jeg "fortjener bedre" eller at "han må vite hva han har" når han har meg, så hjelper det faktisk ikke i det hele tatt. Det er ingenting som hjelper mot sånt. Man kan ikke bare ta en pille, så er alt over, det er en lang prosess. Når man først har fått en slik følelse, så sitter den i oss, helt til man lar seg selv føle noe annet. Det kan gjerne ta veldig lang tid, noen ganger tar det kanskje aldri slutt, men jeg tror alle er enige om i hvert fall én ting: Følelsen er god. Selv om den kan få oss til å gråte flere dager, uker, måneder eller år i strekk, er det likevel verdt å holde på en slik følelse. Det er slike følelser som gjør oss til mennesker, og det er slike følelser som lar oss fortjene noe bra til slutt - om man bare har tålmodighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar