27. februar 2009

Gribberotter på tur.

Akkurat nå er livet relativt ålreit. Ganske digg egentlig. Sitter foran peisen i barndomshjemmet mitt og nyter freden. Jeg drikker kakao mens "God morgen, Norge" surrer i bakgrunnen, føler dette er toppen av idyll, liksom. Skulle vært litt varmere ute. Jeg får alltid for meg at det er varmt ute hver gang solen kommer frem, og blir like skuffet hver gang jeg går ut for å sjekke, for så å finne ut at det kun er to komma fem grader. Digg er det dog å tenke på at varmen kommer listende om en måned eller to. Får vi i hvert fall håpe.

Siden jeg nå er innpå vær og sånn, i går fikk jeg med meg søsteren min, Ingelinn, på Veten. Veten er altså Åsanes høyeste fjell for de som lurte (og Åsane er herav en bydel i Bergen, for å få det avklart). Så vi gikk oppover, glade og naive, sammen med en hund på størrelse med en rotte jeg kunne hatt i lommen (Cuba, altså Ingelinns hund). Vi var smarte nok til å ta med oss en hodelykt, noe vi absolutt behøvde da mørket plutselig feide over oss. Det første stykket gikk bra, men det ble vanskeligere og vanskeligere jo lengre vi kom. Ikke visste vi hvor stien var, så vi bestemte oss for å klatre, hvorav vi måtte holde oss fast i både stikkebusker og annet som gav oss sår på hendene. Og toppen av kransekaken på være da vi trodde vi var oppe, men innså at det var enda en topp som skulle bestiges. Humøret forsvant dog ikke av den grunn.

Vi kom oss helt opp, fikk skrevet oss i Veten-boken (ja, det finnes en Veten-bok), og begynte å gå ned igjen, eller det vil si krype/ake ned igjen. For å si det sånn; det var snø på toppen. Mye snø. Vi klarte selvfølgelig å gå oss vill på vei ned, og endte opp med å krype over stikkebusker, hvorav jeg "viste vei" og Ingelinn kom etter med Cuba på armen. Vi ble sjeleglade da vi endelig fant fotspor, og bestemte oss for å følge disse resten av veien ned igjen. Det var lurt, og til slutt kom vi oss faktisk ned også. For å oppsummere kort hvordan turen egentlig gikk; vi brukte tre(!) timer på samme tur som pappa normalt bruker en halvtime på. Nå er jo pappa også litt sprekere enn oss, men herregud så dårlige vi er til å gå på fjellet. Neste gang skal vi gå før det blir mørkt, og kanskje før det blir snø også.

Skal forresten ha kostymefest på lørdag for å feire 20-årsdagen min, og det blir KOOL. Jeg gleder meg. Vurderer også å kjøpe en aldri så liten premie til den som kler seg best, så her gjelder det å ta helt av, dere! Nå går jeg tilbake til kakaoen min, som sikkert er blitt kald.

Fred ut.

Ingen kommentarer: