Jeg sitter her med tårer i øynene. Ikke bare i øynene, men det ligger en stor dam i fanget mitt. Jeg trodde ikke jeg kom til å reagere så voldsomt, men den gang ei. Egentlig var planen å sove litt før jeg skal på jobb, men jeg måtte bare rett innom Facebook for å se om det var noe nytt. Jeg hadde fått en gruppeinvitasjon med navn "Vi som skal kjempe for Regine Stokke!". Jeg gikk innpå gruppen og fant med en gang en link til en blogg. Da var det gjort.
Regine er en 17 år gammel jente med diagnosen kreft, eller nærmere bestemt leukemi. Ikke bare skriver hun godt, men hun skildrer hele livet sitt, alt som følger med - uten å utelate det negative. Jeg kjente tårene komme med en gang. Tenk å få kreft i en alder av 17 år. Tenk å ikke vite hvor lenge kreften skal fortsette å ødelegge deg, eller å ikke vite hvor lenge man har igjen å leve. Det virker helt absurd.
Jeg begynte å lese bloggen hennes fra begynnelsen av, altså fra november i fjor og til dags dato. Nå har jeg lest igjennom alle innleggene, og jeg er vanvittig rørt. Jeg synes det er utrolig stort av Regine å skildre dette som hun gjør, og likevel holde motet oppe. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må være. Tenk på hvor mange ganger vi mennesker klager daglig, enten på litt hodepine, vondt i nakken, og på lekser - ikke minst! Mens denne jenten må gå gjennom store smerter hver dag, klager vi på småting. Regine nevner selv i bloggen sin hvor utakknemlig hun var før sykdommen tok henne, og at hun så gjerne skulle ønske at hun kunne få en sjanse til for å bevise hvor takknemlig hun blir hvis hun blir frisk. Jeg støtter henne fullt ut. Etter disse timene jeg har brukt på bloggen hennes, har jeg selv tenkt tanken på å bli mer takknemlig.
Tenk så mye verre vi kunne ha hatt det. Vi må alle lære oss å sette mer pris på det hverdagslige, og ikke minst - leve i nuet. Jeg har alltid vært dårlig på å leve i nuet, fordi jeg alltid ser frem til ting som skal skje. Det blir nok en utfordring, men jeg skal i det minste prøve. Jeg setter virkelig pris på livet, jeg må bare vise meg selv det litt mer enn jeg pleier. Mens jeg er innpå takknemlighet vil jeg også bruke bloggen min til å si hvor glad jeg er i alle vennene mine og verdens beste familie. I love you all.
Link til Regines blogg: http://sinober.blogg.no/
4 kommentarer:
Leste faktisk bloggen fra begynnelsen tidligere i dag jeg og... Fantastisk trist, og nydelig skrevet...
Ja, hun er veldig flink til å virkelighetsgjøre det hun opplever. Rørende å lese. Den bloggen skal jeg følge.
Ok, kjenner jeg må utsette dette til etter eksamen etter å ha lest hvordan den knakk deg. Jeg tyr jo som kjent unormalt lett til tårene, så om du gråter hadde jeg sikkert ligget rett ut i en uke. Men den skal sjekkes ut.
Ja, jeg er ganske lett å knekke jeg også, sånn tåremessig. Men det er vel bare sunt å gråte litt. Jeg følger bloggen hennes hver dag, den er verdt å sjekke ut.
Legg inn en kommentar