5. oktober 2009

Jeg skal flytte.

Mye blandete følelser her nå. Jeg skal flytte. For ett år siden var dette kjempestort, da flyttet jeg hjemmefra. Vekk fra tryggheten hos mamma og pappa, vekk fra tryggheten i den lille bygden, til sentrum. Jeg var så stolt, så glad. Endelig skulle jeg klare meg selv. Nå har jeg bodd her ett år, og det har gått kjempefort. På det året har jeg rukket å få mange nye venner, jeg har rukket å slutte på sykepleiestudiene, og jeg har rukket å få to jobber. De jobbene har jeg fortsatt. Mange av vennene har jeg fortsatt. Heldigvis forandrer ikke alt seg.

Jeg tenker litt. I går la jeg meg elleve, men sovnet aldri. Jeg bare tenkte. Bekymret meg. Sikkert fordi andre bekymrer seg for meg. Jeg vet at jeg klarer meg selv. Nå er det ikke kollektiv lengre, nå er det leilighet. Høyere husleie, lengre fra sentrum (men fortsatt i nærheten) og lengre hjemmefra - ikke minst. Bare det å flytte hundre meter hadde vært skummelt. Jeg vet at jeg klarer meg, men det at andre bekymrer seg, bekymrer meg litt. Mamma og pappa vil mitt eget beste. Jeg vet at de vil jeg skal klare meg selv, men jeg vet også at de er litt bekymret. Jeg er tross alt det minste barnet deres, og det vil jeg jo alltid være. Uansett om jeg hadde flyttet til månen.

I morgen skal jeg ha tre visninger her, og krysse fingrene for at noen vil overta det som har vært mitt andre hjem i ett år. Jeg kommer til å savne mye ved det. Rommet mitt, folkene jeg har bodd med, alle minnene herfra. Den første festen. Dette var mitt første hjem som kun jeg hadde. Ikke mamma, ikke pappa. Jeg. Og det kommer jeg til å huske for alltid.

Når det er sagt så ser jeg utrolig frem til å flytte inn i den nye leiligheten (for jeg håper virkelig det lar seg gjøre). Jeg og Julie flytter inn 1. november, til en jente som bor der fra før. Jeg gleder meg, og tror det blir fint. Trives jeg ikke, er det bare til å starte på nytt og flytte en gang til. Og sånn fortsettr det. Og sånn fortsetter jeg inn i de voksnes rekker.

Hjelpes, jeg blir nesten litt skremt av meg selv. Jeg var ikke så skremt før jeg skrev dette.

1 kommentar:

Maria sa...

Det går brraaa:)