11. januar 2009

Tanker.

Det er så dritt å være usikker, det er en av de verste følelsene jeg vet om! Når man er usikker, går man bare rundt og tenker på alt mulig. "Skal jeg fortsette på studiene?", "Burde jeg tatt et år i militæret først?", "Burde jeg jobbet et år først?", "Mener han alvor med dette?", "Er jeg bare en av mange?", og så videre. Dette er typiske tanker jeg tenker hele tiden, og jeg blir rett og slett sliten av det. Jeg finner aldri svar på noe av det. I blant så skulle jeg ønske at jeg var 16 år igjen og snart ferdig med ungdomsskolen, slik at jeg kunne velge på nytt, og fortsatt ha de erfaringene jeg har skaffet meg til nå. Det hadde vært veldig greit. Jeg skulle gjort det meste annerledes, jeg skulle tenkt før jeg gjorde det og det, og jeg skulle vært fornøyd med hvert valg.

Dog er det noe i meg som sier at jeg har valgt riktig. Jeg er ment til å være sykepleier, jeg har bare valgt feil tidspunkt. Og jeg vet dette med meg selv; hadde det ikke vært for studielånet, hadde jeg sluttet på flekken. Det er jeg ikke i tvil om en gang. Jeg synes bare det virker så dumt å "låse" lånet, eller hva det heter, og senere måtte ta det opp igjen og starte helt på nytt. Jeg vurderer nå å fullføre året til sommeren kommer, og heller da vente med de to neste årene til jeg virkelig vet hva jeg vil. Kanskje flytte til en annen by og få litt pusterom fra det som stresser meg. Noe sier meg at det høres fornuftig ut. Det siste jeg vil er å studere noe i tre år som jeg senere kommer til å angre på. Motivasjonen min forteller jo egentlig hvor lite klar jeg er, i og med at jeg strøk på min første eksamen, og enda ikke har begynt å pugge på nytt. Jeg blir deppa av å i det hele tatt tenke på alt jeg må kunne, som ikke interesserer meg opp til storetåen en gang.

I blant får jeg dårlig samvittighet av å være lei meg, fordi jeg vet at så utrolig mange mennesker har det verre enn meg. Men det burde vel ikke være sånn? Det som kan bety så utrolig lite for noen, kan bety hele verden for noen andre. Alle er jo forskjellige. Alle har ulike tanker, meninger, sorger og gleder. But still, samvittigheten min tærer litt på meg, det må sies. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må skjerpe meg, at jeg ikke skal gråte for alt og heller være glad for at jeg har det så bra som jeg har det. Men jeg blir bare tristere av å tenke sånn.

Det jeg er virkelig glad for, er at jeg har spesielle personer i livet mitt som gjør at jeg ofte kan smile. En fin melding, en god klem, en fin samtale; en liten bit av dette kan gjøre dagen min kjempebra. Det å bare ha muligheten til å savne noen, er egentlig en fin følelse. Det er fint å ha små gleder, at jeg ikke krever så mye for å få følelsen av å være lykkelig. Jeg er lykkelig, og hadde jeg ikke hatt de negative sidene i livet mitt, hadde jeg heller ikke visst hva lykke virkelig var.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i hver og ett av innleggene dine. Du er flink til å skrive!

Du må ikke tenke på alt som skjer rundt deg og at du kanskje er redd for å skuffe dine nærmeste. Hvis du føler at du ikke vet hva du vil, så er det ikke riktig å fortsette pga at du er nervøs for hva som muligens skjer. Dine nærmeste kommer til å støtte deg uansett. Jeg har valgt feil linje mange ganger og vært livredd for å fortelle foreldrene mine at "jeg vil slutte igjen." De vil jo bare ditt beste. Vet du hva ditt beste er? Da synes jeg du skal gjøre det! Utforsk mulighetene dine! :)

Heidi Viktoria sa...

Takk for støtte!

Jeg er skikkelig dårlig på å overse det som skjer rundt meg! Altså hvis noen er helt ferdig med lesing til eksamen, og jeg ikke har begynt, da blir jeg helt ødelagt, og enda mer umotivert! Men det jeg tenker på nå er liksom alt annet enn lesing, så jeg kunne tenke meg å jobbe et år istedet. Kanskje det blir bedre da, kanskje jeg til og med får det bedre med meg selv!

Uansett, blir glad når noen kommenterer bloggen min, så takk:) Du også har en kjempefin blogg! Kunne du hjulpet meg med bloggens utseende? Din er så fint design på!