Jeg snudde meg tilbake, men så ingenting. Det var helt stille, som om verden var avsluttet. Øyeblikket gjorde alt. Noe i meg fikk meg nervøs, nesten redd. Var jeg helt alene igjen? Alene mot resten av verden? Jeg prøvde å få frem noe, men ordene kom ikke ut. De satt fast. Jeg vet ikke om det var stillheten som holdt rundt ordene, men jeg klarte det bare ikke. Hendene mine begynte å skjelve, jeg ble klam, tårene begynte å samle seg.
Jeg snudde meg igjen. Jeg så plutselig fortiden. Den jeg ikke ville se, men visste at jeg en gang måtte møte. Fortiden. Ordet borret seg inn i hodet mitt, inn i hjertet mitt. Det var ikke min feil! Jeg prøvde å snakke meg selv til fornuft inne i hodet mitt. Forsatt helt stille. Øynene stirret på meg, forventningsfulle. Det var ingen god nyhet. Ødeleggelse. Jeg ville ikke miste alt. Ikke nå. Ikke noen sinne. Det var virkelig ikke min feil. Hvordan kunne noen være så egoistisk? Ødelegge et annet liv, uten et snev av dårlig samvittighet. Ondskap.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Ikke én eneste dag, uten å tenke på alt jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt deg, jeg skulle ønske, jeg ville, jeg burde. Unødvendige tanker som bare gjør alt verre. Jeg vil ikke være den egoistiske.
Jeg så inn i de forventningsfulle øynene. Stotret. Fikk ikke frem så mye. Jeg lukket munnen igjen. "En dag er jeg klar", tenkte jeg, mens jeg ba om en fordomsfri reaksjon. Ikke alt er som det ser ut til fra utsiden. Mørke hemmeligheter. Gnagende hemmeligheter. "En dag", tenkte jeg igjen. Og lukket øynene.
2 kommentarer:
Fantastisk; keep up the good work! Innleggene dine er alltid tankevekkende, reflekterte, foelelsesladde og utrolig velskrevet. Ingen tvil om at du har et talent for skriving :)
Tusen takk, Eva! Kommer et lite innlegg nå og da, selv om det ikke blir så ofte:-)
Legg inn en kommentar