Tanker

Av og til mister jeg tråden når det gjelder egen respekt. Jeg tror vel gjerne av og til at jeg ikke fortjener den, at det er helt greit å ikke bli respektert. "Hva gjør meg så spesiell?" tenker jeg av og til. Som om jeg glemmer å stå på kravene, for å virke enklere. Men jeg er ikke enkel. Jeg er utrolig innviklet. Filosoferer mye, føler mye. Føler mye. Jeg blir lett glad og lett trist. Og det gjør vel også gjerne at jeg lett får falske forhåpninger. Så sier jeg til meg selv at jeg ikke må håpe, for da går det galt. Så håper jeg ikke. Eller later i hvert fall som. Og så går det galt likevel. Så da prøver jeg å håpe istedet, men det går jo galt da også. Og da blir jeg enda mer skuffet. Er det plutselig feil å ha troen? Og hva med håpet?

Av og til skulle jeg ønske at jeg var en flue på veggen. Da kunne jeg i det minste fått se sannheten. Og om jeg ikke likte den, kunne jeg i hvert fall vært klar over den. Da hadde jeg kunnet gi slipp på alle tankene. "Tenk om..."