17. august 2011

Jeg vil

Du skulle bare visst hvor mye jeg har lyst til å gi deg. En del av meg er så glad, mens en annen del skriker av usikkerhet. Kanskje ting ikke har forandret seg siden begynnelsen. Kanskje det bare er typisk meg å tenke sånn. Eller er det noe du ikke tør å fortelle meg? Jeg er så utrolig redd for å bli såret igjen. Dette har vært grunnen i alle år, til hvorfor jeg ikke har orket noe mer. Romanser går alltid over, jeg feiger alltid ut, men sannheten er at jeg er lei av å bli skuffet, jeg er redd jeg ikke takler det mer. Denne gangen følte jeg det var annerledes, jeg turde endelig å ta en sjanse. Kanskje jeg ikke burde gjort det, kanskje jeg skulle gitt meg mens leken enda var god. Det vet man jo aldri. Nå er det jo uansett for sent, jeg vil ikke gi opp.

Det jeg vet, er at jeg vil gi deg hele meg. Jeg er villig til å gi alt. Satse alt. Jeg vet hvor såret jeg kommer til å bli hvis det en dag tar slutt, men under tvil er jeg likevel villig til å overse det. Jeg tror ikke du vet hvor mye du faktisk betyr for meg. Og hvor mye jeg har lyst til å kaste meg rundt halsen din i stedenfor å skrive dette...

27. mars 2011

Read this every day

stop being unhappy with yourself. you are perfect. stop wishing you looked like someone else or wishing people liked you as much as they like someone else. stop trying to get attention from those who hurt you. stop hating your body, your face, your personality, your quirks. love them. without those things you wouldn't be you. and why would you want to be anyone else? be confident with who you are. smile. it'll draw people in. if anyone hates you because you are happy with yourself, stick your middle finger in the air and say screw it. my happiness will not depend on others anymore. i'm happy because i love who i am. i love my flaws. i love my imperfections . they make me me. and "me" is pretty amazing.

24. januar 2011

En fundering eller to

Dette er en sånn dag hvor jeg føler jeg bare må skrive, for å få ting ut. Og da er det så utrolig frustrerende å ikke ha noe spesifikt på hjertet. Jeg er bare lei. Irritert, sint på meg selv, trist. Jeg føler jeg ikke får noe som helst til, og jeg føler at menneskene rundt meg er helt enige. Det er nesten det verste. Jeg vil strekke til, jeg vil gjøre alt mer enn bra nok. Men likevel er ingenting godt nok for meg selv, og da er det vel sånn for andre også.

Det er så utrolig slitsomt. Jeg orker egentlig ikke å klage mer, for denne bloggen er helt ekstrem til tider. Men jeg er en sånn person som skriver når jeg er trist, ikke når jeg er glad. Da er jeg ute og flyr. Eller svever, om du vil. Det er tungt å føle seg sånn som dette hele tiden. Eller i hvert fall mesteparten av tiden. Når er det min tur?

Når er det min tur til å føle, kjenne og oppleve ren lykke? Kjærlighet? Jeg merker jeg savner kjærlighet, men nå er jeg dritt lei av å gi, uten å få noe tilbake. Jeg orker ikke å gi mer. Jeg har ikke mer å gi. Jeg er nær ved å gi opp.

Når er det min tur til å fullføre noe? Hver gang jeg begynner på noe nytt, er jeg livredd for å feile, så da gir jeg meg mens jeg er på topp. Når skal jeg forstå at alle kan gjøre feil, og at det er greit, så lenge man gjør sitt beste? Hvorfor setter jeg så høye krav til meg selv? Jeg er bare et menneske.

Når skal jeg slutte med tankene om at jeg bare er en byrde for de rundt meg? Jeg kan jo ikke være det for alle. Noen må jo elske meg.

"The greatest thing you'll ever learn, is just to love, and be loved in return". Det ligger virkelig noe i den setningen. Uten kjærlighet er vi ingenting, men først må vi kanskje starte med å elske oss selv...

14. januar 2011

Tanker

Av og til mister jeg tråden når det gjelder egen respekt. Jeg tror vel gjerne av og til at jeg ikke fortjener den, at det er helt greit å ikke bli respektert. "Hva gjør meg så spesiell?" tenker jeg av og til. Som om jeg glemmer å stå på kravene, for å virke enklere. Men jeg er ikke enkel. Jeg er utrolig innviklet. Filosoferer mye, føler mye. Føler mye. Jeg blir lett glad og lett trist. Og det gjør vel også gjerne at jeg lett får falske forhåpninger. Så sier jeg til meg selv at jeg ikke må håpe, for da går det galt. Så håper jeg ikke. Eller later i hvert fall som. Og så går det galt likevel. Så da prøver jeg å håpe istedet, men det går jo galt da også. Og da blir jeg enda mer skuffet. Er det plutselig feil å ha troen? Og hva med håpet?

Av og til skulle jeg ønske at jeg var en flue på veggen. Da kunne jeg i det minste fått se sannheten. Og om jeg ikke likte den, kunne jeg i hvert fall vært klar over den. Da hadde jeg kunnet gi slipp på alle tankene. "Tenk om..."

28. desember 2010

"En dag"

Jeg snudde meg tilbake, men så ingenting. Det var helt stille, som om verden var avsluttet. Øyeblikket gjorde alt. Noe i meg fikk meg nervøs, nesten redd. Var jeg helt alene igjen? Alene mot resten av verden? Jeg prøvde å få frem noe, men ordene kom ikke ut. De satt fast. Jeg vet ikke om det var stillheten som holdt rundt ordene, men jeg klarte det bare ikke. Hendene mine begynte å skjelve, jeg ble klam, tårene begynte å samle seg.

Jeg snudde meg igjen. Jeg så plutselig fortiden. Den jeg ikke ville se, men visste at jeg en gang måtte møte. Fortiden. Ordet borret seg inn i hodet mitt, inn i hjertet mitt. Det var ikke min feil! Jeg prøvde å snakke meg selv til fornuft inne i hodet mitt. Forsatt helt stille. Øynene stirret på meg, forventningsfulle. Det var ingen god nyhet. Ødeleggelse. Jeg ville ikke miste alt. Ikke nå. Ikke noen sinne. Det var virkelig ikke min feil. Hvordan kunne noen være så egoistisk? Ødelegge et annet liv, uten et snev av dårlig samvittighet. Ondskap.


Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Ikke én eneste dag, uten å tenke på alt jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt deg, jeg skulle ønske, jeg ville, jeg burde. Unødvendige tanker som bare gjør alt verre. Jeg vil ikke være den egoistiske.

Jeg så inn i de forventningsfulle øynene. Stotret. Fikk ikke frem så mye. Jeg lukket munnen igjen. "En dag er jeg klar", tenkte jeg, mens jeg ba om en fordomsfri reaksjon. Ikke alt er som det ser ut til fra utsiden. Mørke hemmeligheter. Gnagende hemmeligheter. "En dag", tenkte jeg igjen. Og lukket øynene.

16. november 2010

Livet fremover

Jeg ser fremover nå. Jeg gleder meg til mye, og tar meg selv i å smile uten noen spesiell grunn. Noe jeg har lært av erfaringer, er at forhåpninger er noe lureri, så jeg har bestemt for ikke å håpe så mye. Ta ting som de kommer. Jeg har hørt at alt ordner seg for snille piker, så det velger jeg å tro på. Så får vi bare satse på at jeg er snill nok.

Jeg begynner i jobb igjen om knappe to uker, noe jeg gleder meg veldig til, etter mange uker hjemme med ødelagt fot. Jeg savner de jeg jobber med, og bare den følelsen av å ha noe å gå til hver dag. Det gir meg mye.

En annen viktig ting, er at jeg begynner å bli mer sikker på hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Det er så mye jeg føler jeg passer til, men som jeg ikke tror jeg mestrer. Det er den troen på meg selv... Den gnager. Men inni meg tror jeg at jeg kommer til å klare det til slutt. Jeg må jobbe hardt, og til og med prøve å bygge opp selvtilliten litt, så går det nok.

Dette var et skummelt positivt blogginnlegg. Jeg innså det akkurat. Burde jeg slette det? De andre gangene jeg har skrevet så "gledelig", har alt gått i dass igjen, for å si det pent. Men jeg får vel bare håpe da.

8. november 2010

Jeg savner

Følelsen av at alt bruser over når jeg ser på noen
Å ta meg selv i å smile uten grunn
Å se navnet til noen dukke opp på mobilen
Kriblingen i magen når noen inviterer meg med på kino, eller en kveldstur, bare oss to
Å kunne holde noen i hånden
Noen å fortelle alt til
Noen å komme hjem til etter en hard dag
Å ligge inntil noen
Å være noens "noen"

21. oktober 2010

Tid til å tenke

I en stund nå har jeg følt en trang til å blogge, uten å helt vite hvorfor. Likevel får jeg ikke helt svar av meg selv, angående hva jeg faktisk trenger å skrive om.

Jeg sitter i den store, gode sofaen hjemme hos foreldrene mine. Nå når jeg har gipset fot og "nowhere to go", får jeg litt ekstra tid til meg selv og tankene mine. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Det er snø ute. Masse snø. Alt kom over natten. Jeg kjenner til og med julestemningen kommer snikende... Og vi er ikke ferdige med oktober en gang.

Jeg har litt blandede følelser for tiden. En dag er jeg lykkelig og gleder meg til alt mulig, mens en annen dag ser jeg svart på fremtiden, og vet ikke helt hva jeg skal glede meg til. Av og til er det bare snakk om minutter, før innstillingen min endrer seg. Jeg skulle ønske dette var begynnelsen av år 2008. Jeg grep fatt i hver dag, omfavnet den, gleden av å være lykkelig er noe jeg alltid vil huske. Jeg er ikke ulykkelig nå, men akkurat den tiden der kommer jeg til å huske lenge - i hvert fall til jeg opplever den følelsen igjen. Alt tok slutt så brått. Det var vel kanskje mest min egen feil, jeg grep ikke sjangsen da jeg hadde den. Kunne jeg gjort noe annerledes nå, hadde jeg gjort det uten å snu meg tilbake.

Men jeg er menneskelig jeg også. Som alle andre. Jeg lærer av feil og ser på det som erfaringer istedet.

Jeg tar meg selv i å tenke; Kanskje du av og til tenker på meg? Sånn som jeg tenker på deg hver eneste dag ...

31. august 2010

How can I move on when I'm still in love with you?

For det er ikke alt som er like lett.

Uansett hvor mye jeg prøver, så går det ikke. Kanskje det er meningen? Kanskje jeg skal stå stille litt, ikke forhaste meg, ikke kaste meg ut i noe jeg ikke er klar for. For jeg har prøvd. Og jeg prøver å svelge forsøket, men det setter seg fast i halsen. Får det ikke ned, kommer ikke helt over det.

Hvor lenge kommer det til å vare?

Jeg har egentlig innsett sannheten for lenge siden. Det kommer ikke til å skje. Skipet har seilt. Og jeg prøver å ta forhastede beslutninger, selv om jeg vet så utrolig godt med meg selv, at ja, de er virkelig forhastede. Av en eller annen grunn. Nei, ikke av en eller annen grunn. Bare av en grunn. En bestemt grunn. Jeg er ikke klar.

Jeg kjenner meg selv nå. I hvert fall helt til neste gang.

1. august 2010

Du verden

Jeg har ikke skrevet her på en stund. Vet ikke hvorfor, egentlig. Tingen er vel at jeg skriver mest når jeg er lei av noe, eller lei meg for noe, og den følelsen har jeg egentlig ikke følt på en stund. Det er en god ting.

Nå hadde jeg egentlig lagt meg, og det er som oftest da tankene kommer svevende. Det er helt stille her. Helt mørkt. Da får jeg på en måte tid til tankene mine igjen. Jeg føler det er lenge siden det har vært så stille på rommet mitt. Etter tre uker med ferie, har jeg hatt noen sene kvelder enten med venner eller med en god film, jeg har ikke en gang tenkt på å tenke! Nå, derimot, kommer alt sigende ...

Det verste (eller beste?) er at jeg ikke har noen spesielle tanker, bare sånn på livet generelt. Når er det min tur? Utdannelse, studentliv, kjæreste, leilighet, samboer, jobb, og sånn fortsetter det. Burde jeg stresse? Jeg er tjueen år gammel, og det eneste jeg har er en jobb (uten utdannelse) og en leid leilighet (som jeg må dele med to andre). Jeg er ikke desperat. Jeg bare føler at jeg aldri finner svar på hva jeg vil. Hva vil jeg bli? Hva passer jeg til? Og, det som plager meg mest, orker jeg den utdannelsen? Orker jeg å lese i tre, fire år?

Men det som er viktig å få med er at jeg vil virkelig alt det som står lengre oppe. Jeg vil ikke være singel for alltid, jeg vil ikke jobbe for alltid, uten noen utdanning. Jeg vil ha min egen leilighet. Noe jeg kan være stolt av. Akkurat nå føler jeg at jeg ikke har noen ting. Å være stolt av, altså. Ingenting jeg har utrettet. Burde jeg tenke sånn i det hele tatt? Sikkert ikke. "Det kommer vel til meg også en gang". Ja da, det har jeg hørt før.

For all del, jeg er i en veldig god periode i livet mitt nå. Stort sett glad og fornøyd. Kan ikke huske sist jeg gråt... Herregud, det er en bra ting. Jeg måtte vel bare få ut litt tanker denne gangen også. Handler som oftest om det samme her på bloggen, men det er vel også de tingene jeg tenker mest på.

I morgen er det slutt på ferie, og da er det ikke ferie igjen før til... jul. Herlighet, det er lenge til. Men OK, jeg overlever vel. God natt, snakkes til neste halvår. Kanskje.

24. mai 2010

Savn...

Du springer aldrig ifatt,
när jag väl är där
jag vill inte tänka framåt
men är livrädd att fastna här
nu kan det vara för sent
att säga som det är

Vi testar nya vägar
som aldrig tycks ta slut
vi har försökt att fånga den andra
men aldrig nått ut
jag vill ha en sista chans
så jag säger det rakt ut

Jag vill ha dig nu
som jag hade dig förut
jag vill ha dig nu
som jag hade dig förut

Jag vet att det är svårt över telefon
men när jag har dig nära
vill du därifrån
jag vet att du har tänkt
men berätta hur du mår

Jag försöker träffa andra
men det är inte så lätt
jag har försökt att tänka bort dig
på alla sätt
det är dags att lägga på
men att stanna känns så rätt

Och jag vill ha dig nu
som jag hade dig förut
jag vill ha dig nu
som jag hade dig förut
jag vill ha dig nu
som jag hade dig förut
jag vill ha dig nu
som jag hade dig förut
 
(Lars Winnerbäck og Melissa Horn) 

8. april 2010

Tanker.

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg følte sånn som jeg gjorde på forrige blogginnlegg.
Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde en utdanning.
Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg eide leilighet.
Jeg skulle ønske jeg ikke hadde studielån, som resultat av et mislykket studie-halvår som hele tiden borer seg inn i hodet mitt.
Jeg skulle ønske jeg var vellykket.

Jeg blir rett og slett sliten av alt rundt meg for tiden. Alle gjør alt så bra, og jeg føler jeg ikke gjør noen ting godt nok. Jeg er i en sånn elendig periode hvor jeg ofte begynner å grine for ingenting. Eventuelt alt. Og selv om jeg blir glad for at de rundt meg har det bra og gjør det bra, så begynner jeg å tenke; "Hvorfor skjer det aldri meg?"

Jeg lurer på når jeg skal få motivasjon til å komme meg videre i livet. Egentlig er jeg drittlei av å bare stå i ro. Jeg har så utrolig lyst til å gjøre noe som fanger hele oppmerksomheten min, og som jeg virkelig trives med. Åh, det er så mye jeg har lyst til. Men som jeg innser at jeg kanskje ikke kan få før om flere år. Det gjør meg trist. Jeg er rett og slett trist.

I morgen skal jeg hjem til mamma og pappa en tur. Der føler jeg meg alltid bedre, uansett. Sånn sett ser jeg på meg selv som utrolig heldig. Jeg kunne aldri bedt om en bedre familie, så det er jeg evig takknemlig for.

Jeg vet ikke, jeg er vel bare litt lei meg. Det er jo alle av og til. Bloggen er virkelig et bra sted for å få ting ut. Rett ut, uten å gå rundt grøten. Det er deilig i blant. For egentlig så hater jeg å snakke om sånne ting, for jeg begynner bare å grine. Jeg er et altfor følsomt menneske. Men, men. Det er vel positivt på en måte det også. Jeg håper bare alt ordner seg. En eller annen gang.

21. februar 2010

Lykke.

Ah, i dag er jeg lykkelig. Det er lenge siden jeg har hatt en så brusende følelse i kroppen som det jeg har i dag. Setter så utrolig stor pris på slike følelser. Og det er på slike dager som dette at jeg innser at det ikke er særlig mye som skal til. Det er også på slike dager som dette at jeg konsentrerer meg om det som er virkelig bra her i livet. Jeg tenker på de som ikke har det bra i det hele tatt, og hvor heldig jeg egentlig er som kan legge meg hver kveld og vite at noen er glad i meg. For det er det. Mange.

På en annen side, er jeg også litt redd på slike dager. Redd for at lykken er falsk, eller ikke helt verdig. Eller kanskje bare kortvarig. Men dog, det er bedre å føle litt lykke enn ingen lykke.

Dere burde forresten høre en av verdens vakreste sanger. Jeg blir seriøst rørt av teksten. Hør og nyt;

Lars Winnerbäck - Kom änglar

"Och du somna' den natten så vaken och drömde om allt
som vi kunnat göra
O om någon som vill ge dig värme när allting känns kallt,
o om nån att beröra

Och jag kunde ha gjort vad som helst för att höra den tanken
men själv låg jag tyst i min säng och så frälst av den farliga branten
jag liksom föll över kanten

Så kom änglar, kom älvor det börjar bli kallt
graderna sjunker så fort överallt och det hjärta som skulle
bli ditt på nåt vis det fryser nu sakta till is

Och den jävligaste stunden i livet var den när du gick
och allt var förlorat
O där satt jag med mina grön-bruna ögon och såg med blåögd blick
allt jag hade förstora"

14. februar 2010

Love

Akk, denne kjærligheten. Ofte er jeg glad jeg er singel. Glad jeg slipper sjalusidrama, glad jeg kan gjøre hva jeg vil - når jeg vil. Enda oftere savner jeg det å ha en spesiell person i livet. En å komme hjem til, en å smile til, en å le med, gråte med, og ikke minst, en som alltid vil være der for meg. En som kan fortelle stolt til alle han kjenner at det er meg han er forelsket i. En som viser sin kjærlighet til meg, og bare meg.

Jeg er ikke den som drar på byen og finner meg et nytt mannebein hver helg, det hadde ikke vært spesielt nok for meg. Jeg er ikke den som forelsker meg lett, ei heller den som skygger unna. Jeg er den som trenger tid, men som tar imot med åpne armer så lenge jeg ser at det er en mulighet. Bare en bitteliten mulighet, og jeg er villig til å prøve. Man kan ikke finne noen hvis man ikke tør å prøve, og kanskje feile noen ganger, før man treffer den rette.

Innerst inne er jeg klar for å treffe den som er ment for meg. Hvis det er noen som er ment for meg. Jeg synes det er så skummelt. Tenk om jeg aldri finner noen? Tenk om jeg blir sittende alene helt til jeg er gammel og ikke klarer meg selv? Det vakreste jeg vet er eldre mennesker som har holdt sammen i tykt og tynt. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg håper jeg finner en mann som får meg til å innse at livet ikke hadde like stor mening før jeg traff ham. Da må han være fantastisk, tenker jeg. Men så faller jeg tilbake på tanken om at jeg kanskje ikke fortjener noen som er så bra. Kanskje jeg må nøye meg med den som er "nest-best". Det hadde ikke vært riktig. Overfor meg eller han.

Jeg lever i troen om å treffe den mannen som tar meg med storm. Som får meg til å smile, selv på grusomme dager. Som får meg til å tenke at "jeg har faktisk alt jeg kan ønske meg". Jeg lever i troen ved å glede meg til den dagen jeg bare vet at jeg har funnet den rette. Da skal jeg tviholde på ham til jeg dør.

Håper alle par der ute har en kjempefin valentinsdag, og at dere setter pris på hverandre. Det viktigste her i livet er nemlig kjærligheten. Alle trenger noen å være glad i, og ikke minst, noen til å være glad i dem.

PS; Nå når jeg skriver om kjærligheten, vil jeg også si gratulerer med morsdagen til verdens beste mamma. Jeg hadde aldri klart meg uten henne.

“Love is always patient and kind; it is never jealous, love is never boastful or conceited; it is never rude or selfish; it does not take offense, and is not resentful. Love takes no pleasure in other people’s sins but delights in the truth; it is always ready to excuse, to trust, to hope, and to endure whatever comes. Love does not come to an end.” - Bibelen

11. januar 2010

...

Blæ. Vet ikke hva det er med meg for tiden, er virkelig ikke lykkelig i det hele tatt. Tenker på det hver dag. Jeg burde være lykkelig. Jeg har en fin jobb, en koselig leilighet, verdens beste familie, nydelige venner og alt er egentlig lagt opp til at jeg skal være lykkelig. Likevel sliter jeg med meg selv. Det er meg det er noe i veien med. Jeg skuffer meg selv hver eneste dag. Jeg ser ned på meg selv, og jeg er aldri fornøyd. Hvordan kan jeg bedre det? Jeg aner ikke. Jeg går rundt og er lei meg fordi jeg ikke føler meg som meg selv. Jeg føler jeg kan være en bedre versjon av meg selv, på en måte.

Det virker helt absurd å skrive dette. Det føles som klaging, men det er egentlig ikke det. Jeg bare må få det ut. Alle sier jeg er alt for selvkritisk, men det er ikke tilfelle. Jeg er ikke kritisk, jeg er realistisk og ærlig, fordi ingen andre er det. Kan ikke folk være ærlige? Jeg kan jo se meg selv i speilet! Hvis jeg spør etter et ærlig svar, så forventer jeg faktisk å få det. Nå høres jeg kanskje egoistisk ut, men det får så være. Jeg mener dette. Jeg er lei av folk som later som.

Jeg savner følelsen av ordentlig lykke. Det tror jeg ikke jeg har følt siden våren 2008. Det er det siste jeg husker av ren lykke. Jeg var skikkelig forelsket, og oppriktig fornøyd med meg selv. Hvor ble jeg av? Forsvant jeg sammen med forelskelsen? Det er helt sykt. Jeg har nesten gitt opp å prøve. Jeg spiller lykkelig hver dag, men nå orker jeg snart ikke mer. Jeg hører om andre sine problemer hele tiden, nå føler jeg at det er min tur. Men istedenfor å skrike det ut, skriver jeg det her. Dette er slitsomt.

Kjære år 2010, gjør meg lykkelig. Det er faktisk mitt høyeste ønske.

7. januar 2010

Jeg lever.

Ok, jeg innser at det er lenge siden jeg har gitt livstegn, men det går bra. Jeg tilgir, så da regner jeg med at resten også gjør det.

Egentlig har jeg ikke blogget fordi jeg har ikke noe særlig liv å blogge om. Lavmål? Yes. I det siste har det ikke skjedd særlig mye. Kan nevne småting som at Julie og jeg endelig (!) fikk leilighet sammen, men måtte ta en jente med på kjøpet (hyggelig, sådan), men som senere ble en gutt (fordi jenten flyttet ut, ikke fordi hun ble en gutt). Uansett, vi trives i hvert fall. Og det gjør sikkert gutten også. Han har ikke sett så mye til galskapen vår enda. Enda.

Senere kommer det en liten "oppsummering" fra året som har gått, så følg med! Dette innlegget var forresten usannsynlig uinteressant. Skal skjerpe meg, må bare få teknikken i gang igjen.

17. oktober 2009

En fundering.

Hvorfor tenker vi så forskjellig? De fleste jentene jeg kjenner, synes det er lettere å bli interessert i en gutt om han spiller "hard to get". Med det mener jeg at han ikke sender meldinger, ikke ringer, nærmest aldri tar kontakt før hun gjør det. De mener det er mest spennende sånn. Jeg, derimot, er totalt uenig. Selvfølgelig finnes det en mellomting, jeg vil ikke ha en freak som sender meldinger i ett kjør, men en som viser at han bryr seg. Det trenger ikke å være en kjempelang melding, men et lite tegn på at "hey, jeg er fortsatt interessert". Er det så vanskelig? Det er derimot en helt annen sak hvis han virkelig ikke er interessert, men sånt merker man jo ganske fort (i hvert fall jeg).

Poenget er; hvis man er interessert i en annen person, hvorfor ikke vise det? Hva godt kommer det ut av at man bare lar sjanse etter sjanse gå fra en, uten å så mye som gidde å bry seg? Jeg tror det handler litt om det. At noen bare ikke gidder. Noen hater å sende meldinger, andre hater å ringe. Men det handler jo ikke alltid om oss selv. Så kanskje vi burde bli flinkere til å vise følelsene våre. Jeg tror at utrolig mange potensielle forhold har gått i vasken på grunn av smålige problemer som dette. Gidd, det er alt jeg mener. Gjør noe. Før den andre parten blir lei (allerede før det har begynt).

5. oktober 2009

Jeg skal flytte.

Mye blandete følelser her nå. Jeg skal flytte. For ett år siden var dette kjempestort, da flyttet jeg hjemmefra. Vekk fra tryggheten hos mamma og pappa, vekk fra tryggheten i den lille bygden, til sentrum. Jeg var så stolt, så glad. Endelig skulle jeg klare meg selv. Nå har jeg bodd her ett år, og det har gått kjempefort. På det året har jeg rukket å få mange nye venner, jeg har rukket å slutte på sykepleiestudiene, og jeg har rukket å få to jobber. De jobbene har jeg fortsatt. Mange av vennene har jeg fortsatt. Heldigvis forandrer ikke alt seg.

Jeg tenker litt. I går la jeg meg elleve, men sovnet aldri. Jeg bare tenkte. Bekymret meg. Sikkert fordi andre bekymrer seg for meg. Jeg vet at jeg klarer meg selv. Nå er det ikke kollektiv lengre, nå er det leilighet. Høyere husleie, lengre fra sentrum (men fortsatt i nærheten) og lengre hjemmefra - ikke minst. Bare det å flytte hundre meter hadde vært skummelt. Jeg vet at jeg klarer meg, men det at andre bekymrer seg, bekymrer meg litt. Mamma og pappa vil mitt eget beste. Jeg vet at de vil jeg skal klare meg selv, men jeg vet også at de er litt bekymret. Jeg er tross alt det minste barnet deres, og det vil jeg jo alltid være. Uansett om jeg hadde flyttet til månen.

I morgen skal jeg ha tre visninger her, og krysse fingrene for at noen vil overta det som har vært mitt andre hjem i ett år. Jeg kommer til å savne mye ved det. Rommet mitt, folkene jeg har bodd med, alle minnene herfra. Den første festen. Dette var mitt første hjem som kun jeg hadde. Ikke mamma, ikke pappa. Jeg. Og det kommer jeg til å huske for alltid.

Når det er sagt så ser jeg utrolig frem til å flytte inn i den nye leiligheten (for jeg håper virkelig det lar seg gjøre). Jeg og Julie flytter inn 1. november, til en jente som bor der fra før. Jeg gleder meg, og tror det blir fint. Trives jeg ikke, er det bare til å starte på nytt og flytte en gang til. Og sånn fortsettr det. Og sånn fortsetter jeg inn i de voksnes rekker.

Hjelpes, jeg blir nesten litt skremt av meg selv. Jeg var ikke så skremt før jeg skrev dette.

17. april 2009

Hos noen står livet stille.

Jeg sitter her med tårer i øynene. Ikke bare i øynene, men det ligger en stor dam i fanget mitt. Jeg trodde ikke jeg kom til å reagere så voldsomt, men den gang ei. Egentlig var planen å sove litt før jeg skal på jobb, men jeg måtte bare rett innom Facebook for å se om det var noe nytt. Jeg hadde fått en gruppeinvitasjon med navn "Vi som skal kjempe for Regine Stokke!". Jeg gikk innpå gruppen og fant med en gang en link til en blogg. Da var det gjort.

Regine er en 17 år gammel jente med diagnosen kreft, eller nærmere bestemt leukemi. Ikke bare skriver hun godt, men hun skildrer hele livet sitt, alt som følger med - uten å utelate det negative. Jeg kjente tårene komme med en gang. Tenk å få kreft i en alder av 17 år. Tenk å ikke vite hvor lenge kreften skal fortsette å ødelegge deg, eller å ikke vite hvor lenge man har igjen å leve. Det virker helt absurd.

Jeg begynte å lese bloggen hennes fra begynnelsen av, altså fra november i fjor og til dags dato. Nå har jeg lest igjennom alle innleggene, og jeg er vanvittig rørt. Jeg synes det er utrolig stort av Regine å skildre dette som hun gjør, og likevel holde motet oppe. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må være. Tenk på hvor mange ganger vi mennesker klager daglig, enten på litt hodepine, vondt i nakken, og på lekser - ikke minst! Mens denne jenten må gå gjennom store smerter hver dag, klager vi på småting. Regine nevner selv i bloggen sin hvor utakknemlig hun var før sykdommen tok henne, og at hun så gjerne skulle ønske at hun kunne få en sjanse til for å bevise hvor takknemlig hun blir hvis hun blir frisk. Jeg støtter henne fullt ut. Etter disse timene jeg har brukt på bloggen hennes, har jeg selv tenkt tanken på å bli mer takknemlig.

Tenk så mye verre vi kunne ha hatt det. Vi må alle lære oss å sette mer pris på det hverdagslige, og ikke minst - leve i nuet. Jeg har alltid vært dårlig på å leve i nuet, fordi jeg alltid ser frem til ting som skal skje. Det blir nok en utfordring, men jeg skal i det minste prøve. Jeg setter virkelig pris på livet, jeg må bare vise meg selv det litt mer enn jeg pleier. Mens jeg er innpå takknemlighet vil jeg også bruke bloggen min til å si hvor glad jeg er i alle vennene mine og verdens beste familie. I love you all.

Link til Regines blogg: http://sinober.blogg.no/

25. mars 2009

Bloggggg.

Nå skriver jeg egentlig bare fordi jeg kjeder meg, ikke fordi jeg nødvendigvis har så meget på hjertet. Men kjenner jeg meg selv rett, så finner jeg alltids noe å skrive om når jeg først er i gang. Jeg ser ordentlig frem til helg nå, fordi jeg endelig skal ha en helg med litt frihet og ikke bare jobbing. For all del, jeg elsker jobben min på Studenten og stortrives kjempegodt, men man ser på en måte ikke like mye frem til helg når man vet at det skal jobbes i tre netter. Nå, derimot, har jeg frihelg (bortsett fra lørdag natt, da skal jeg mest sannsynlig jobbe ekstra), og skal nyte det med skrekkfilm, jentesnakk og alt som er. Det kjipe er at det er fest med gamleklassen på lørdag, og jeg får ikke delta! Argh. Hvis ikke sjefen klarer å finne en annen som kan steppe inn for meg på Studenten, vel å merke. Vi får se, det er ingen krise, og jeg trenger forsåvidt pengene også.

Akkurat nå har jeg akkurat startet på et nytt perlesmykke. Har fått litt dilla, kan man si, og jeg leter stadig etter nye metoder og nye, spennende fargesammensetninger. Holder på med et pastellsmykke nå, tror det blir fint. Men nå må jeg tisse. Hadet.