For det første, så strøk jeg på min første eksamen. O, glede. Nei. Men jeg visste det på forhånd i hodet mitt, så det kom ikke akkurat som noe sjokk. Vel, jeg er over det allerede, og har bestemt meg for å bli en bedre student. Ikke at det skal så mye til, men dog, jeg skal bli en bedre student. Denne gangen skal jeg i det minste prøve hardere. Dette var mitt første (og forhåpentligvis siste!) stryk, nå er det slutt på moroa. Nå må jeg virkelig konsentrere meg. Jeg begynte på en oppgave i dag, som skal leveres i slutten av måneden. Det at jeg har begynt er i det hele tatt utrolig.
For det andre, så er jeg veldig glad for tiden. En viss person har fått meg til å innse at det ikke bare finnes mongiser der ute, men faktisk gutter med sjarm og alt annet enn overlegenhet. For første gang på veldig lenge er jeg glad det finnes gutter, menn eller hva dere enn kaller det. Noen er bare verdt å vente på, og jeg har nedtelling.
Jeg er forresten glad i Ingelinn (verdens skjønneste søster), som lagde et helt (lite) blogginnlegg bare til meg. Det var fordi jeg klaget på henne, men dog. She did it. Tanken som teller, vet dere.
Ellers håper jeg at dere har det like bra som meg. Tjohei og fred ut.
6. november 2008
5. november 2008
...
Take a look at yourself
You give me goosebumps down my spine
I cannot focuse on what's important
Because of you
And when you smile to me
Well I cannot breathe
I end up laughing with you
Not knowing what the joke was about, yeah
You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time
You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time
Have you ever concidered
Not being so friendly to everyone
Just let go for a while
And when you try to be someone else
I end up laughing with you
Not knowing you all too good, oh well, but you're
On my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time
You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time
Tell me a story that I want to hear
Whisper in my ears
Some words for many years
On my mind, you're on my mind
You're on my mind all the time
On my mind, you're on my mind
You're on my mind all the time
You give me goosebumps down my spine
I cannot focuse on what's important
Because of you
And when you smile to me
Well I cannot breathe
I end up laughing with you
Not knowing what the joke was about, yeah
You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time
You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time
Have you ever concidered
Not being so friendly to everyone
Just let go for a while
And when you try to be someone else
I end up laughing with you
Not knowing you all too good, oh well, but you're
On my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time
You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time
Tell me a story that I want to hear
Whisper in my ears
Some words for many years
On my mind, you're on my mind
You're on my mind all the time
On my mind, you're on my mind
You're on my mind all the time
28. oktober 2008
Glad.
Jeg er veldig glad for at hverdagslige ting betyr mye for meg. At jeg kan bli glad av småting som andre gjerne ser helt likegyldig på, det synes jeg er bra. En fin melding, en morsom film, en innholdsrik samtale, og så videre. Dette er eksempler på hva som redder min dag, og som kan snu humøret mitt fra å være veldig langt nede til å bli høyt oppe på kort tid. Det er de hverdagslige tingene som betyr noe. De man egentlig ikke tenker over, men som likevel er der for å glede oss. Livet har mange opp- og nedturer. Jeg håper alt ender bra, at livet ender i en opptur - og er slik lenge. Jeg føler jeg fortjener det.
20. oktober 2008
I would walk upon water to get to you. I would sail the world over if you asked me to.
When I'm all alone I know just what to say.
Hvorfor er det sånn?
Man vet alltid hva man skal si før man treffer personen, kanskje man til og med har klar en lang tale om hvilke følelser det er som gnager innvendig og venter på å komme ut. Likevel er det noe i oss som gjør at ordene enten kommer ut på fylla i en gråtkvalt seanse (ja, nettopp), eller på en kort tekstmelding i en relativt enkel versjon. Det finnes vel egentlig mange grunner til hvorfor det er slik. Bare for å nevne to:
Nummer 1. Fylla har faktisk skylda. Av og til kan fylla hjelpe oss med å si ting som de er (selv om man egentlig helst vil huske alt man har sagt og ikke føle seg som verdens minste person dagen derpå).
Nummer 2. Tekstmelding er ofte det eneste som kan hjelpe oss med å få ut ordene. Visse ting er ikke alltid like lette å si, i hvert fall ikke når man vet svaret på forhånd (det er ingen som liker å få et "nei" slengt i trynet).
Og selv om man faktisk får et "nei" slengt i trynet, er ikke det nok til at følelsene skal forsvinne. Uansett hva man prøver (ha ordentlige jentekvelder med masse drittpreik om menn, se jentefilmer med kjendiser som er kjekkere enn den visse personen), er det alltid de gode følelsene som er sterkest. De følelsene man ikke vil ødelegge, selv ikke for å få det bedre med seg selv. Man begynner å tenke at man ikke vil komme over personen, man vil ha personen. Og etter hvert som man tenker på det, blir følelsene bare sterkere og sterkere, og til slutt legger man ikke en gang merke til de kjekkeste mennene på gaten. Man går rett og slett i sin egen, lille boble, i håp om at alt en gang skal bli bedre, om ikke nå.
Uansett hvor mange det er som sier at jeg "fortjener bedre" eller at "han må vite hva han har" når han har meg, så hjelper det faktisk ikke i det hele tatt. Det er ingenting som hjelper mot sånt. Man kan ikke bare ta en pille, så er alt over, det er en lang prosess. Når man først har fått en slik følelse, så sitter den i oss, helt til man lar seg selv føle noe annet. Det kan gjerne ta veldig lang tid, noen ganger tar det kanskje aldri slutt, men jeg tror alle er enige om i hvert fall én ting: Følelsen er god. Selv om den kan få oss til å gråte flere dager, uker, måneder eller år i strekk, er det likevel verdt å holde på en slik følelse. Det er slike følelser som gjør oss til mennesker, og det er slike følelser som lar oss fortjene noe bra til slutt - om man bare har tålmodighet.
Hvorfor er det sånn?
Man vet alltid hva man skal si før man treffer personen, kanskje man til og med har klar en lang tale om hvilke følelser det er som gnager innvendig og venter på å komme ut. Likevel er det noe i oss som gjør at ordene enten kommer ut på fylla i en gråtkvalt seanse (ja, nettopp), eller på en kort tekstmelding i en relativt enkel versjon. Det finnes vel egentlig mange grunner til hvorfor det er slik. Bare for å nevne to:
Nummer 1. Fylla har faktisk skylda. Av og til kan fylla hjelpe oss med å si ting som de er (selv om man egentlig helst vil huske alt man har sagt og ikke føle seg som verdens minste person dagen derpå).
Nummer 2. Tekstmelding er ofte det eneste som kan hjelpe oss med å få ut ordene. Visse ting er ikke alltid like lette å si, i hvert fall ikke når man vet svaret på forhånd (det er ingen som liker å få et "nei" slengt i trynet).
Og selv om man faktisk får et "nei" slengt i trynet, er ikke det nok til at følelsene skal forsvinne. Uansett hva man prøver (ha ordentlige jentekvelder med masse drittpreik om menn, se jentefilmer med kjendiser som er kjekkere enn den visse personen), er det alltid de gode følelsene som er sterkest. De følelsene man ikke vil ødelegge, selv ikke for å få det bedre med seg selv. Man begynner å tenke at man ikke vil komme over personen, man vil ha personen. Og etter hvert som man tenker på det, blir følelsene bare sterkere og sterkere, og til slutt legger man ikke en gang merke til de kjekkeste mennene på gaten. Man går rett og slett i sin egen, lille boble, i håp om at alt en gang skal bli bedre, om ikke nå.
Uansett hvor mange det er som sier at jeg "fortjener bedre" eller at "han må vite hva han har" når han har meg, så hjelper det faktisk ikke i det hele tatt. Det er ingenting som hjelper mot sånt. Man kan ikke bare ta en pille, så er alt over, det er en lang prosess. Når man først har fått en slik følelse, så sitter den i oss, helt til man lar seg selv føle noe annet. Det kan gjerne ta veldig lang tid, noen ganger tar det kanskje aldri slutt, men jeg tror alle er enige om i hvert fall én ting: Følelsen er god. Selv om den kan få oss til å gråte flere dager, uker, måneder eller år i strekk, er det likevel verdt å holde på en slik følelse. Det er slike følelser som gjør oss til mennesker, og det er slike følelser som lar oss fortjene noe bra til slutt - om man bare har tålmodighet.
13. oktober 2008
Blogg, bare
På torsdag har jeg eksamen i anatomi, fysiologi og mikrobiologi. Jeg har på en måte ikke helt innsett det, tror jeg. Det er egentlig litt skummelt hvor rolig jeg faktisk er, til tross fort at det er en rimelig stor sjanse for at jeg stryker. Nå ser jeg bare frem til torsdag kveld. Da skal det feires, uansett hvor dårlig eksamen går. Jeg skal forresten ha vors her i Hans Holmboesgate. Kom!
Ellers er alt bare ålreit. Jeg trives her i Holmboesgaten, sammen med de seks hyggelige guttene. Vi har fått en maskot (kosegris) som vi har kalt Hans Holmboe, merkelig nok. Ganske søt egentlig, men tror ikke noen vet hvor den kom fra. Det er ikke en ekte gris, bare for å få sagt det.
Vi hadde forresten fest her på fredag, noe som var ufattelig morsomt. Til dere som gikk glipp av den: Synd for dere!
Jeg har også klart å bli solbrent på begge rumpeballene. Ja, solbrent. Tok litt sol med litt ekstra styrke, og da var det gjort. Sånn kan det gå. Og sånn gikk det faktisk også. Men jeg overlever alltids litt solbrenthet. Føler også at jeg har lagt på meg ti kilo siden jeg flyttet til sentrum. Etter eksamen skal jeg fortsette treningen for fullt, nå som jeg var kommet så godt inn i det. Har begynt å trene på SiB (studentsamskipnaden i Bergen, for de som ikke visste det), noe som fungerer veldig bra. Eller, fungerte, før eksamensforberedelsene tok meg. Vurderer å begynne med svømming også, det er ganske god trim og veldig behagelig i tillegg.
Uansett. Dette, som skulle være en kort kjede-seg-blogg, ble visst en litt lang blogg, så jeg tror jeg stopper her. Det er forresten lov å ønske meg lykke til på eksamen, tror aldri det har skadet noen. Ha en ellers fortreffelig natt, dere. Fred.
Ellers er alt bare ålreit. Jeg trives her i Holmboesgaten, sammen med de seks hyggelige guttene. Vi har fått en maskot (kosegris) som vi har kalt Hans Holmboe, merkelig nok. Ganske søt egentlig, men tror ikke noen vet hvor den kom fra. Det er ikke en ekte gris, bare for å få sagt det.
Vi hadde forresten fest her på fredag, noe som var ufattelig morsomt. Til dere som gikk glipp av den: Synd for dere!
Jeg har også klart å bli solbrent på begge rumpeballene. Ja, solbrent. Tok litt sol med litt ekstra styrke, og da var det gjort. Sånn kan det gå. Og sånn gikk det faktisk også. Men jeg overlever alltids litt solbrenthet. Føler også at jeg har lagt på meg ti kilo siden jeg flyttet til sentrum. Etter eksamen skal jeg fortsette treningen for fullt, nå som jeg var kommet så godt inn i det. Har begynt å trene på SiB (studentsamskipnaden i Bergen, for de som ikke visste det), noe som fungerer veldig bra. Eller, fungerte, før eksamensforberedelsene tok meg. Vurderer å begynne med svømming også, det er ganske god trim og veldig behagelig i tillegg.
Uansett. Dette, som skulle være en kort kjede-seg-blogg, ble visst en litt lang blogg, så jeg tror jeg stopper her. Det er forresten lov å ønske meg lykke til på eksamen, tror aldri det har skadet noen. Ha en ellers fortreffelig natt, dere. Fred.
4. oktober 2008
Ny verden
Jeg har flyttet til sentrum. Jeg, jenten fra lille bonde-Hordvik, har kommet meg ut i den store verden. Ikke at Bergen by er så veldig stor, men den er i hvert fall større enn hvor jeg er vant til å være. Jeg trodde faktisk ikke at jeg ville trives så bra som jeg gjør. Rommet mitt er vel rundt 13 kvadrat, med andre ord ganske lite. Stuen er også ganske liten, og tanken på å dele to bad med seks gutter høres vel kanskje ikke så fristende ut?
Det er faktisk null problem. Guttene er for det første kjempegreie og ikke minst renslige. For det andre har vi både mikrobølgeovn, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel. For det tredje er leiligheten midt i sentrum, rett ved Grieghallen og bare noen meter fra Bergen bystasjon. Akkurat nå har jeg det som plommen i egget. Jeg er kjempetakknemlig for at akkurat jeg fikk plass i dette kollektivet. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å bli her en stund.
Jeg har forresten pusset opp rommet mitt og shoppet en del på IKEA, så det er faktisk veldig fint her nå. Det eneste vi mangler er støvsuger, for den gamle var visst ødelagt. Jeg er i hvert fall ikke ensom. Hybelkaninene passer godt på meg.
Det er faktisk null problem. Guttene er for det første kjempegreie og ikke minst renslige. For det andre har vi både mikrobølgeovn, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel. For det tredje er leiligheten midt i sentrum, rett ved Grieghallen og bare noen meter fra Bergen bystasjon. Akkurat nå har jeg det som plommen i egget. Jeg er kjempetakknemlig for at akkurat jeg fikk plass i dette kollektivet. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å bli her en stund.
Jeg har forresten pusset opp rommet mitt og shoppet en del på IKEA, så det er faktisk veldig fint her nå. Det eneste vi mangler er støvsuger, for den gamle var visst ødelagt. Jeg er i hvert fall ikke ensom. Hybelkaninene passer godt på meg.
22. september 2008
Jeg undrer.
Hvorfor må alt være så vanskelig? Når ting går bra, når det er gode dager, når alt går fremover, er det likevel alltid noe som står i veien. Dette er helt generelt. Hvorfor kan ingenting være perfekt?
Dette er ikke en klageblogg, tvert i mot. Jeg har det veldig bra, jeg. Men det er alltid en liten del av meg som ikke lar meg være bare glad. Bekymringer ødelegger alltid, selv om man så gjerne vil kjøre løpet fullt ut, være glad og drite i resten. Men det går bare ikke an for alle. Det fungerer ikke sånn. Man kan ikke bare stenge det inne og late som ingenting, da blir det bare ti ganger verre. Folk kan virke forståelsesfulle og greie, og man vil så gjerne la dem vite, men likevel er det vanskelig å fortelle. Nettopp fordi man ikke vil drepe gleden. Gleden som er så god at man vil ha den følelsen for evig, og bare stenge alle andre følelser ute.
Det fungerer ikke sånn. Det gjør det bare ikke. Livet er ikke så enkelt, livet er avansert og fullt av ulike følelser. Følelser man bare må fortelle om, og følelser man ikke en gang tør å nevne. Ikke en gang til de nærmeste.
Gleden er tross alt verdt å ta vare på, selv om andre ting kan gjøre gleden svart. Det er alltid noe som gjør livet fantastisk, og de følelsene vil jeg tviholde på til jeg en gang opplever noe annet.
Dette er ikke en klageblogg, tvert i mot. Jeg har det veldig bra, jeg. Men det er alltid en liten del av meg som ikke lar meg være bare glad. Bekymringer ødelegger alltid, selv om man så gjerne vil kjøre løpet fullt ut, være glad og drite i resten. Men det går bare ikke an for alle. Det fungerer ikke sånn. Man kan ikke bare stenge det inne og late som ingenting, da blir det bare ti ganger verre. Folk kan virke forståelsesfulle og greie, og man vil så gjerne la dem vite, men likevel er det vanskelig å fortelle. Nettopp fordi man ikke vil drepe gleden. Gleden som er så god at man vil ha den følelsen for evig, og bare stenge alle andre følelser ute.
Det fungerer ikke sånn. Det gjør det bare ikke. Livet er ikke så enkelt, livet er avansert og fullt av ulike følelser. Følelser man bare må fortelle om, og følelser man ikke en gang tør å nevne. Ikke en gang til de nærmeste.
Gleden er tross alt verdt å ta vare på, selv om andre ting kan gjøre gleden svart. Det er alltid noe som gjør livet fantastisk, og de følelsene vil jeg tviholde på til jeg en gang opplever noe annet.
19. september 2008
Ja, sånn cirka.
Herrefred, gjett om jeg er lettet nå! Jeg har lenge tenkt på om sykepleieryrket passer meg. Har jeg valgt riktig? Burde jeg tatt et jobbeår før jeg startet på høgskolen? Mange slike tanker har streifet meg denne siste tiden, men nå har jeg på en måte kommet et skritt nærmere en konklusjon; dette skal jeg klare, uansett hvor hardt jeg må jobbe for det!
Jeg har merket at jeg er veldig lite motivert i forhold til en del andre, men jeg er jo også en av de yngste på "kullet", så det kan ha noe med saken å gjøre. Ikke vet jeg. Likevel fikk jeg en liten åpenbaring i dag, da. Jeg hadde nemlig mikrobiologi- og hygienetest. Dette hadde jeg overhodet ikke forberedt meg nok på, men jeg måtte jo bare ta den likevel. At jeg fikk alt rett hadde jeg derimot ikke trodd! Så jeg gikk fra å være totalt motløs til å faktisk virkelig ville klare noe, nå tenker jeg plutselig helt annerledes, på grunn av denne testen. Det er en herlig tanke, da. Det er det.
Over til noe annet; ellers går alt bra, og jeg gleder meg til en gøy helg! Marianne skal ha bursdagsfest i morgen, så det blir nok kjempeartig, det tror jeg absolutt. Jeg flytter forresten til sentrum om en til to uker, så da forventer jeg innflyttingspresang av alle i hele verden! Neida. Joda.
Ha en bra helg da, dere! Fred ut <3
2. september 2008
Jeej!
Jeg har herved fått plass i bokollektiv midt i Bergen sentrum! Flytter om litt under en måned, begynner å bli veldig klar for dette. Litt nervøs er jeg dog; skal visst bo med fem gutter. Det går nok bra. Håper bare de er noenlunde ryddige og renslige, men det er kanskje for mye å forlange! Greie bør de hvertfall være, det tror jeg nok de er også. Har forresten betalt rundt 4000 for bare fire bøker nå. Lurer på om jeg får råd til annet enn husleie og bøker fremover. Håper det. Nå som jeg endelig slipper å ta nattbussen hjem, må jeg jo ta meg noen kvelder på byen. Blir bra, dette. Har virkelig troen.
21. august 2008
Fadderuke og sånn
Ja, nå er jeg altså student ved Betanien Diakonale Høgskole. Dette var derimot mitt tredjevalg, men jeg takket nei til å studere ved Haukeland, altså Høgskolen i Bergen. Tror jeg gjorde riktig valg her, altså. Betanien virker bra, det tør jeg å påstå. Fadderuken er forresten kanonbra! I går kledde vi oss ut som sykepleiere og leide utestedet Champions noen timer. Veldig moro, jeg vant til og med stol-leken! Stolt av det, altså. Og så har jeg jo blitt kjent med en artig gjeng som jeg gleder meg til å tilbringe mye tid sammen med fremover. Jeg er litt skeptisk til selve sykepleieropplegget, da. Det må jeg innrømme. Lese, lese, lese og lese, jeg er ikke helt klar for det egentlig. Men det går seg vel til. Har ikke en gang lest fagplanen enda. Kanskje jeg skal begynne med det.
Er forresten fortsatt på utkikk etter leilighet og en eller to snille, artige mennesker å bo sammen med. Hvis noen er interesserte, liksom.
Jeg savner mamma og pappa. Det er veldig tomt i huset uten dem, så jeg gleder meg til de kommer tilbake fra Kroatia. Er litt lei av å holde hele huset ryddig alene, kan man si. Men nå skal jeg legge meg, er helt utslitt etter gårsdagen.
Fred ut, medmennesker.
Er forresten fortsatt på utkikk etter leilighet og en eller to snille, artige mennesker å bo sammen med. Hvis noen er interesserte, liksom.
Jeg savner mamma og pappa. Det er veldig tomt i huset uten dem, så jeg gleder meg til de kommer tilbake fra Kroatia. Er litt lei av å holde hele huset ryddig alene, kan man si. Men nå skal jeg legge meg, er helt utslitt etter gårsdagen.
Fred ut, medmennesker.
17. juli 2008
Gladblogg - endelig!
Nå har jeg altså vært på hyttetur på en liten øy i Hardangerområdet, og jeg har rett og slett hatt det strålende. Avslappende sted, god mat og kjempebra selskap, kan det bli bedre? Været kunne vi kanskje ha vært litt heldigere med, men sånn bortsett fra det, var det kanonbra. Herlig at jeg endelig fikk nyte litt ferie, jeg også, og ikke bare jobbe.
Venter forresten i spenning nå. Blir det sykepleie på meg til høsten? Time will show. Akkurat nå skal jeg bare nyte sommeren (selv om været ikke er særlig sommerlig). Man har det ikke mer moro enn man lager selv, det er faktisk helt sant. Fred ut, medmennesker.
Venter forresten i spenning nå. Blir det sykepleie på meg til høsten? Time will show. Akkurat nå skal jeg bare nyte sommeren (selv om været ikke er særlig sommerlig). Man har det ikke mer moro enn man lager selv, det er faktisk helt sant. Fred ut, medmennesker.
5. juli 2008
Ondskapsfulle mennesker.
Mobiltelefon, digitalkamera, mp3-spiller, nøkler til jobben og lommebok, inkludert flere kort og en del penger. Alt er stjålet, grunnet ondskapsfulle mennesker som ikke tenker på andre enn seg selv. Jeg er sint. Har bestilt ny mobiltelefon og nytt bankkort, så da ordner det seg sikkert snart. Ellers er alt bra, helt ok, liksom.
23. juni 2008
Horoskop. Ja, faktisk.
I følge en kilde (som jeg for øyeblikket ikke husker) hvor horoskop var tema, er jeg, som "Fisk", skapt til å være sammen med mennesker som er født i følgende stjernetegn:
"Steinbukken", "Tyren", "Løven" eller "Jomfruen". Hvorfor i alle dager er det egentlig slik? Det er greit nok; man kan merke likheter mellom mennesker som er født i samme stjernetegn, men hvorfor er det slik at noen stjernetegn passer bedre sammen enn andre? Tror ikke helt på det der, jeg. Det måtte bare nevnes.
Er forresten ferdig med videregående, ord kan ikke beskrive følelsen. Jo, forresten: Digg. DIGG.
"Steinbukken", "Tyren", "Løven" eller "Jomfruen". Hvorfor i alle dager er det egentlig slik? Det er greit nok; man kan merke likheter mellom mennesker som er født i samme stjernetegn, men hvorfor er det slik at noen stjernetegn passer bedre sammen enn andre? Tror ikke helt på det der, jeg. Det måtte bare nevnes.
Er forresten ferdig med videregående, ord kan ikke beskrive følelsen. Jo, forresten: Digg. DIGG.
21. juni 2008
Drømmemenn. Eller bare menn.
Jeg og en venninne har snakket en del om det kjente emnet i det siste, nemlig gutter. Vi har for eksempel snakket om hvor fæle de kan være, selv om de i begynnelsen virker så veldig interesserte og søte. Jeg mener, hva er det med det, liksom? Gutter som leker med følelsene våre, får oss til å bli betatt/forelsket, og så dumper de oss like fort som de sjarmerte oss. Jeg sier ikke at ingen jenter er sånn, jeg bare påpeker at alt for mange gutter er sånn. Hvor er alle sjarmørene som faktisk fortsetter å være sjarmerende etter et par måneder? Just wondering.
Jeg stiller høye krav til en eventuell kjæreste, det gjør jeg, og det kan jeg lett innrømme. Kanskje jeg har for høye krav, ikke vet jeg, men man skal jo være fornøyd også, da! Mitt første krav, er at han skal være forståelsesfull og ikke forhåndsdømme - det er nemlig det verste jeg vet, at folk dømmer noen før de kjenner dem. For det andre skal han være en god lytter - ikke noe mer å si om det. Nummer tre: Humor! En gutt uten humor kan aldri sjarmere meg. Og så skal han selvfølgelig være omsorgsfull, romantisk og snill tvers igjennom.
Utseendemessig har jeg egentlig ingen store krav, bortsett fra et fint smil og et par pene øyne. Selvfølgelig, en bygd kropp er ikke å forakte, men det er mer som en bonus. Skader heller ikke om han er over 1,80 og er mørk og kjekk. Jeg har forresten også en "ting" for fotballgutter og østlendinger, ikke vet jeg hvorfor, men sånn er det i hvert fall.
Eksempler på de diggeste mennene i verden: Jude Law, Håkon Opdahl, Thorstein Helstad og Tom Welling. Jeg sier bare: NAM.
Oppskrift på drømmemann:
- En form for dialekt
- Sjarmerende smil
- Pene øyne
- Maskulinitet og litt høyde
- Brunt/mørkt hår og solbrun hud
- Snillhet, sjarm og humor
Bland sammen alle ingrediensene og send han til meg i posten. Nå.
Jeg stiller høye krav til en eventuell kjæreste, det gjør jeg, og det kan jeg lett innrømme. Kanskje jeg har for høye krav, ikke vet jeg, men man skal jo være fornøyd også, da! Mitt første krav, er at han skal være forståelsesfull og ikke forhåndsdømme - det er nemlig det verste jeg vet, at folk dømmer noen før de kjenner dem. For det andre skal han være en god lytter - ikke noe mer å si om det. Nummer tre: Humor! En gutt uten humor kan aldri sjarmere meg. Og så skal han selvfølgelig være omsorgsfull, romantisk og snill tvers igjennom.
Utseendemessig har jeg egentlig ingen store krav, bortsett fra et fint smil og et par pene øyne. Selvfølgelig, en bygd kropp er ikke å forakte, men det er mer som en bonus. Skader heller ikke om han er over 1,80 og er mørk og kjekk. Jeg har forresten også en "ting" for fotballgutter og østlendinger, ikke vet jeg hvorfor, men sånn er det i hvert fall.
Eksempler på de diggeste mennene i verden: Jude Law, Håkon Opdahl, Thorstein Helstad og Tom Welling. Jeg sier bare: NAM.
Oppskrift på drømmemann:
- En form for dialekt
- Sjarmerende smil
- Pene øyne
- Maskulinitet og litt høyde
- Brunt/mørkt hår og solbrun hud
- Snillhet, sjarm og humor
Bland sammen alle ingrediensene og send han til meg i posten. Nå.
21. mai 2008
O, glede.
Jeg tror nesten jeg lever i min egen, lille boble for tiden. Det er koselig her inne i boblen min, jeg trives her.
Sommeren nærmer seg med stormskritt, første eksamen er i morgen, og da er det allerede én mindre å tenke på. Jeg har funnet ut at jeg må se sånn på det, at jeg må glede meg over hver eksamen som er ferdig istedenfor å bare gå og tenke negativt og surmule fordi jeg må ha eksamen. Det hjelper jo egentlig ikke å gå rundt å surmule, eksamen forsvinner ikke av den grunn. Så jeg får heller bare bite det i meg, jeg skal i hvertfall ikke stryke på noen av dem - det er vel et greit mål å ha.
Reiser til selveste Tigerstaden, også kalt Oslo, i morgen, gleder meg helt vanvittig. Først eksamen, jada, og så rett hjem å pakke! Akk, disse små gledene i hverdagen, altså. En liten pause fra en ellers så hektisk hverdag gjør meg veldig glad, det må sies.
Russetiden er forbi, forresten. Den forsvant like fort som den kom, men jaggu har jeg hatt det moro, altså! Er svære greier. Krype fra Fløibanen til "Den blå steinen", sitte i et tre 45 minutter før skolestart, danse i rundkjøringen, kline med en medruss av det samme kjønn, og så videre og så videre. Det var altså noen russeknuter jeg nevnte her. Gøy var den i alle fall, denne galskapen.
Ellers er alt bare kool. Kunne vært litt sterkere sol og litt mer varme i luften, men det kommer vel det også. Selv bergensere må tåle litt regn i blant.
Her er forresten en link til sangen under, nyt den.
http://www.youtube.com/watch?v=cxo7mp56UXY
Sommeren nærmer seg med stormskritt, første eksamen er i morgen, og da er det allerede én mindre å tenke på. Jeg har funnet ut at jeg må se sånn på det, at jeg må glede meg over hver eksamen som er ferdig istedenfor å bare gå og tenke negativt og surmule fordi jeg må ha eksamen. Det hjelper jo egentlig ikke å gå rundt å surmule, eksamen forsvinner ikke av den grunn. Så jeg får heller bare bite det i meg, jeg skal i hvertfall ikke stryke på noen av dem - det er vel et greit mål å ha.
Reiser til selveste Tigerstaden, også kalt Oslo, i morgen, gleder meg helt vanvittig. Først eksamen, jada, og så rett hjem å pakke! Akk, disse små gledene i hverdagen, altså. En liten pause fra en ellers så hektisk hverdag gjør meg veldig glad, det må sies.
Russetiden er forbi, forresten. Den forsvant like fort som den kom, men jaggu har jeg hatt det moro, altså! Er svære greier. Krype fra Fløibanen til "Den blå steinen", sitte i et tre 45 minutter før skolestart, danse i rundkjøringen, kline med en medruss av det samme kjønn, og så videre og så videre. Det var altså noen russeknuter jeg nevnte her. Gøy var den i alle fall, denne galskapen.
Ellers er alt bare kool. Kunne vært litt sterkere sol og litt mer varme i luften, men det kommer vel det også. Selv bergensere må tåle litt regn i blant.
Her er forresten en link til sangen under, nyt den.
http://www.youtube.com/watch?v=cxo7mp56UXY
Paolo Nutini - Last Request. Søk på denne sangen på youtube, dere vil elske den.
Slow down, lie down
Remember it’s just you and me
Don’t sell out, bow out
Remember how this used to be
I just want you closer
Is that alright?
Baby, let’s get closer tonight
Grant my last request and just let me hold you
Don’t shrug your shoulders
Lay down beside me
Sure I can accept that we’re going nowhere
But one last time let’s go there
Lay down beside me
Oh, I've found, that I'm bound
To wander down that one way road
And I realise all about your lies
But I'm no wiser than the fool I was before
I just want you closer
Is that alright?
Baby let's get closer tonight
Grant my last request and just let me hold you
Don’t shrug your shoulders
Lay down beside me
Sure I can accept that we’re going nowhere
But one last time let’s go there
Lay down beside me
Oh, baby, baby, baby
Tell me how can, how can this be wrong?
Grant my last request and just let me hold you
Don’t shrug your shoulders
Lay down beside me
Sure I can accept that we’re going nowhere
But one last time let’s go there
Lay down beside me (x2)
Yeah, lay down beside me
One last time let's go there
Lay down beside me
<3
Remember it’s just you and me
Don’t sell out, bow out
Remember how this used to be
I just want you closer
Is that alright?
Baby, let’s get closer tonight
Grant my last request and just let me hold you
Don’t shrug your shoulders
Lay down beside me
Sure I can accept that we’re going nowhere
But one last time let’s go there
Lay down beside me
Oh, I've found, that I'm bound
To wander down that one way road
And I realise all about your lies
But I'm no wiser than the fool I was before
I just want you closer
Is that alright?
Baby let's get closer tonight
Grant my last request and just let me hold you
Don’t shrug your shoulders
Lay down beside me
Sure I can accept that we’re going nowhere
But one last time let’s go there
Lay down beside me
Oh, baby, baby, baby
Tell me how can, how can this be wrong?
Grant my last request and just let me hold you
Don’t shrug your shoulders
Lay down beside me
Sure I can accept that we’re going nowhere
But one last time let’s go there
Lay down beside me (x2)
Yeah, lay down beside me
One last time let's go there
Lay down beside me
<3
26. april 2008
Damien Rice - 9 crimes. Helt nydelig. Har ikke ord.
Leave me out with the waste
This is not what I'd do
It's the wrong kind of place
To be thinking of you
It's the wrong time
For somebody new
It's a small crime
And I've got no excuse
Is that alright?
Give my gun away when it's loaded
Is that alright?
If you don't shoot it how am I supposed to hold it
Is that alright?
Give my gun away when it's loaded
Is that alright
With you?
Leave me out with the waste
This is not what I'd do
It's the wrong kind of place
To be cheating on you
It's the wrong time
She's pulling me through
It's a small crime
And I've got no excuse
Is that alright?
Give my gun away when it's loaded
Is that alright?
If you dont shoot it, how am I supposed to hold it
Is that alright?
If I give my gun away when it's loaded
Is that alright
Is that alright with you?
Is that alright?
If I give my gun away when it's loaded
Is that alright?
If you don't shoot it, how am I supposed to hold it
Is that alright?
If I give my gun away when it's loaded
Is that alright
Is that alright with you?
Is that alright?
Is that alright?
Is that alright?
Is that alright?
Is that alright?
Is that alright with you?
No...
This is not what I'd do
It's the wrong kind of place
To be thinking of you
It's the wrong time
For somebody new
It's a small crime
And I've got no excuse
Is that alright?
Give my gun away when it's loaded
Is that alright?
If you don't shoot it how am I supposed to hold it
Is that alright?
Give my gun away when it's loaded
Is that alright
With you?
Leave me out with the waste
This is not what I'd do
It's the wrong kind of place
To be cheating on you
It's the wrong time
She's pulling me through
It's a small crime
And I've got no excuse
Is that alright?
Give my gun away when it's loaded
Is that alright?
If you dont shoot it, how am I supposed to hold it
Is that alright?
If I give my gun away when it's loaded
Is that alright
Is that alright with you?
Is that alright?
If I give my gun away when it's loaded
Is that alright?
If you don't shoot it, how am I supposed to hold it
Is that alright?
If I give my gun away when it's loaded
Is that alright
Is that alright with you?
Is that alright?
Is that alright?
Is that alright?
Is that alright?
Is that alright?
Is that alright with you?
No...
14. mars 2007
Innholdsrik telefonsamtale
Chris er morgentrøtt. Han er faktisk så trøtt om morgenen at han aldri husker hva som har skjedd før jeg eventuelt forteller det. En kveld for noen dager siden sa han til meg at jeg skulle ringe og vekke han når jeg skulle stå opp. Jeg sa at det aldri kom til å fungere, men han insisterte. Vel, slik gikk det:
H: God morgen, vennen!
C: Hmm? [mumling]
H: Der ser du! Jeg sa dette var en dårlig idé!
C: Idé? [jeg hører han mumler for seg selv igjen]
H: Vennen, bare sov du, så våkner du når du er klar..
C: Skal jeg sove?
H: Ja.
C: [puster tungt]
H: Chris? Sovnet du?
C: [puster tyngre og tyngre]
Så la jeg bare på røret. Det er rett og slett umulig. Som å vekke en stein.
H: God morgen, vennen!
C: Hmm? [mumling]
H: Der ser du! Jeg sa dette var en dårlig idé!
C: Idé? [jeg hører han mumler for seg selv igjen]
H: Vennen, bare sov du, så våkner du når du er klar..
C: Skal jeg sove?
H: Ja.
C: [puster tungt]
H: Chris? Sovnet du?
C: [puster tyngre og tyngre]
Så la jeg bare på røret. Det er rett og slett umulig. Som å vekke en stein.
24. januar 2007
Gullkorn fra Mias munn
Vi sitter ved middagsbordet. Min søster, Ingelinn, hennes datter, Mia, og samboeren til Ingelinn, Jørgen er på besøk. Vi snakker stille og fredelig, helt til Mia bryter ut.
-Mormor, vi må ikke spise snø.
-Nei, det er ikke så godt, det.
Mia ser så på Ingelinn, før hun igjen sier:
-Vi må ikke spise snø.
-Nei, vi må ikke det, svarer Ingelinn.
-Nei, fortsetter Mia.
-For da får vi makk i magen, og så dør vi!
Etter middag, spiser vi is. Det serveres vaniljeis med sjokolade- og karamellbiter. Mia ser skeptisk ut til hele isboksen, og spør et typisk Mia-spørsmål, bare for å forsikre seg.
-Altså, mormor..
-Ja?
-Er det pølser i isen??
Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg elsker den jenten<3
-Mormor, vi må ikke spise snø.
-Nei, det er ikke så godt, det.
Mia ser så på Ingelinn, før hun igjen sier:
-Vi må ikke spise snø.
-Nei, vi må ikke det, svarer Ingelinn.
-Nei, fortsetter Mia.
-For da får vi makk i magen, og så dør vi!
Etter middag, spiser vi is. Det serveres vaniljeis med sjokolade- og karamellbiter. Mia ser skeptisk ut til hele isboksen, og spør et typisk Mia-spørsmål, bare for å forsikre seg.
-Altså, mormor..
-Ja?
-Er det pølser i isen??
Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg elsker den jenten<3
17. januar 2007
En mormor med hull i
Mia, min niese på tre år, er på besøk hos oss. Hun går bort til mormoren sin, altså min mamma, som om ingenting skal skje. Plutselig setter hun tennene sine i albuen til mormoren.
- Au, Mia!
Mia fortsetter å bite.
- Au!
Mia ser på albuen til mormoren sin.
Så ser hun mormoren inn i øynene, og sier:
- Oi, ble det hull i deg nå, mormor?
- Au, Mia!
Mia fortsetter å bite.
- Au!
Mia ser på albuen til mormoren sin.
Så ser hun mormoren inn i øynene, og sier:
- Oi, ble det hull i deg nå, mormor?
Abonner på:
Innlegg (Atom)