27. februar 2009

Gribberotter på tur.

Akkurat nå er livet relativt ålreit. Ganske digg egentlig. Sitter foran peisen i barndomshjemmet mitt og nyter freden. Jeg drikker kakao mens "God morgen, Norge" surrer i bakgrunnen, føler dette er toppen av idyll, liksom. Skulle vært litt varmere ute. Jeg får alltid for meg at det er varmt ute hver gang solen kommer frem, og blir like skuffet hver gang jeg går ut for å sjekke, for så å finne ut at det kun er to komma fem grader. Digg er det dog å tenke på at varmen kommer listende om en måned eller to. Får vi i hvert fall håpe.

Siden jeg nå er innpå vær og sånn, i går fikk jeg med meg søsteren min, Ingelinn, på Veten. Veten er altså Åsanes høyeste fjell for de som lurte (og Åsane er herav en bydel i Bergen, for å få det avklart). Så vi gikk oppover, glade og naive, sammen med en hund på størrelse med en rotte jeg kunne hatt i lommen (Cuba, altså Ingelinns hund). Vi var smarte nok til å ta med oss en hodelykt, noe vi absolutt behøvde da mørket plutselig feide over oss. Det første stykket gikk bra, men det ble vanskeligere og vanskeligere jo lengre vi kom. Ikke visste vi hvor stien var, så vi bestemte oss for å klatre, hvorav vi måtte holde oss fast i både stikkebusker og annet som gav oss sår på hendene. Og toppen av kransekaken på være da vi trodde vi var oppe, men innså at det var enda en topp som skulle bestiges. Humøret forsvant dog ikke av den grunn.

Vi kom oss helt opp, fikk skrevet oss i Veten-boken (ja, det finnes en Veten-bok), og begynte å gå ned igjen, eller det vil si krype/ake ned igjen. For å si det sånn; det var snø på toppen. Mye snø. Vi klarte selvfølgelig å gå oss vill på vei ned, og endte opp med å krype over stikkebusker, hvorav jeg "viste vei" og Ingelinn kom etter med Cuba på armen. Vi ble sjeleglade da vi endelig fant fotspor, og bestemte oss for å følge disse resten av veien ned igjen. Det var lurt, og til slutt kom vi oss faktisk ned også. For å oppsummere kort hvordan turen egentlig gikk; vi brukte tre(!) timer på samme tur som pappa normalt bruker en halvtime på. Nå er jo pappa også litt sprekere enn oss, men herregud så dårlige vi er til å gå på fjellet. Neste gang skal vi gå før det blir mørkt, og kanskje før det blir snø også.

Skal forresten ha kostymefest på lørdag for å feire 20-årsdagen min, og det blir KOOL. Jeg gleder meg. Vurderer også å kjøpe en aldri så liten premie til den som kler seg best, så her gjelder det å ta helt av, dere! Nå går jeg tilbake til kakaoen min, som sikkert er blitt kald.

Fred ut.

23. februar 2009

Rett ut.

Ja, nå har jeg altså sluttet på sykepleien, etter mye om og men. Jeg vet at jeg har tatt den riktige avgjørelsen, siden jeg faktisk har vært lei og misfornøyd siden dag én. Men dog synes jeg det var en tøff og vanskelig avgjørelse, det er jo tross alt utdanning vi snakker om her.

Det jeg egentlig er mest lei av, er den følelsen av å bli sett ned på, fordi folk rundt meg tror jeg bare gir opp. Men det er jo ikke snakk om å gi opp! Ikke i det hele tatt! Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal fullføre en bachelor når jeg vet helt sikkert at jeg ikke er klar for det. Dette er det tydeligvis mange som ikke forstår. Et eksempel på dette er når noen spøker med at jeg må begynne å lese snart, fordi jeg enda ikke har begynt, mens de selv har lest både fire og seks bøker. Det gir meg ikke akkurat mer motivasjon, det skal jeg ærlig innrømme. En annen ting er når folk spør om jeg er sur, selv om de vet at jeg bare er trist og lei fordi jeg ikke trives. At de spør om sånt, gjør meg bare tristere. Herlig.

Hittil har det kun vært én person som har fortalt meg at han synes jeg er sterk, fordi jeg klarer å hoppe av studiene for å gjøre noe jeg har lyst til. Det varmer, det gjør det virkelig. Det hjelper veldig med sånn støtte, selv om det bare var en liten kommentar. Jeg har vært skikkelig deppa det siste halvåret, og nå når jeg har startet helt på nytt, merker jeg at jeg har blitt et helt annet menneske. Det er utrolig hvor fort ting kan forandre seg - nå sover jeg til og med om nettene!

Jeg elsker denne tanken ved å slippe å lese mer på noe som ikke interesserer meg i det hele tatt. Jeg elsker at jeg kan stå opp om morgenen uten den klumpen i magen fordi jeg gruer meg så forferdelig mye til å dra på skolen. Og mest av alt så elsker jeg at jeg nå får tid til å lære meg selv bedre å kjenne, uten alle slags bekymringer som er totalt meningsløse.

Én dag er tiden inne for meg også. Jeg vet ikke hvor jeg skal studere, jeg vet ikke hva, men jeg vet at en dag er jeg også klar for det. Og fra den dagen skal studietiden bli like gøy for meg som for alle andre som har gjort et riktig valg.

Takk for meg, Heidi Viktoria.

18. februar 2009

Pause

Jeg har herved tatt en pause fra bloggskrivingen, i og med at jeg rett og slett er lei. Skal love å komme sterkere tilbake senere. Ting jeg har gjort i det siste:

- Sluttet på sykepleien.
- Fått jobb i barnehage.
- Fått jobb på Studenten annenhver helg.
- Sovet.
- Spist.

Sånn kan det egentlig fortsette, men jeg gidder ikke. Er slækk, sees til jul. Eller eventuelt før det.

3. februar 2009

Bare fordi.

Jeg har tydeligvis ikke hatt så meget å skrive om i det siste, siden det faktisk er en stund siden sist. Kan nevne at jeg har hatt den gøyeste helgen på veldig lenge, sammen med min skjønne Kristin. Vi tok igjen tapt tid ved å ha en skikkelig jentehelg med taco, snop og vodka. Og selvfølgelig hverandres selskap - er ikke mer som skal til.

På torsdag skal jeg stå på slalåm med noen fra klassen, må si jeg er veldig spent på hvordan det går. Det er tross alt over to år siden sist jeg hadde ski på bena. Men jeg gleder meg, det blir bra.


Sånn ser jeg ut i dag. Glad og fornøyd, tjohei.

18. januar 2009

Oppsummering.

Helgen min har vært relativt ålreit. Veldig bra, egentlig. Jeg og Marianne satt på lesesalen noen timer på fredag før vi gikk på trening, og senere tok vi sol og spiste is. En rolig og koselig fredagskveld, etterfulgt av en ikke fullt så rolig lørdag. Det var nemlig fest i barfotsheimen, altså Marianne sitt kollektiv. Veldig moro, det må sies. Jeg tok derimot kveld tidlig, grunnet kvalme og trøtthet. Alt i alt en veldig bra helg. I kveld skal jeg også se Twilight for første gang, sammen med Marianne (som faktisk har sett filmen to ganger allerede) og Jannike.

Førstkommende fredag skal jeg ta den omtalte anatomi-, fysiologi-, og cellebiologi-eksamen om igjen, den som jeg ikke fikk bestått i oktober. Det kan gå to veier; helt ok eller rævva. Jeg har vel egentlig troen på rævva, men håper på helt ok. Selvfølgelig. Jeg skal i hvertfall bruke denne uken flittig, og ja, jeg skal faktisk gjøre mitt beste, selv med motivasjon på bunn. Så får det gå som det går. Får jeg stryk denne gangen også, tar jeg en pause fra sykepleien og jobber litt istedet. Det er vel egentlig det jeg har mest lyst til også.

Ellers er alt bare bra. Jeg er ikke ulykkelig, ei heller lykkelig, men har det fint. Hva har dere gjort i helgen?

Jeg føler meg vakker uten sminke, med ansiktsmaske.

12. januar 2009

Artig iPod-thingy!

Her er hva du gjør: Still iPod'en eller mp3-spilleren din på "shuffle" eller "tilfeldig rekkefølge". Svar på spørsmålene nedenfor og skriv ned hvilken sang som havner på hvert spørsmål.

1. Forklar hva du liker ved denne sangen.
Shuffle: Regina Spector - Somedays.
Åj, jeg liker egentlig alt ved denne sangen. Stemmen til Regina er kjempefin, og jeg elsker pianospilling, så ja.

2. Hva forbinder du med denne sangen?
Shuffle: Boyce Avenue - Shadow of the day.
Jeg tenker bare sommeren 2008 og min kjære Christina som viste denne vakre sangen til meg!

3. Har du noen gang klint til denne sangen?
Shuffle: Joshua Radin - Closer.
Hehe, ja, det vil jeg påstå:p Utrolig nydelig sang! Min favoritt at the moment.

4. Hvem har du fått denne sangen av, og er du glad i denne personen?
Shuffle: The Killers - Human.
Den fikk jeg tilsendt av Rune André, som jeg selvfølgelig er veldig glad i! :D

5. Forbinder du denne sangen med et spesielt øyeblikk?
Shuffle: Katy Perry - I kissed a girl.
Haha, nå måtte jeg le litt! Jeg sier bare Exodus, Hanne, meg og en litt vel målløs Eirik...

6. Er dette ditt favorittband/din favorittartist?
Shuffle: Blue October - Calling you.
Nei, det er det nok ikke, siden jeg kun har hørt denne ene sangen av Blue October. Men den er veldig fin da!

7. Hvem tenker du på når du hører navnet på dette bandet/denne artisten?
Shuffle: CocoRosie - Beautiful Boys.
Da tenker jeg på Maria, siden hun presenterte den for meg:)

8. Er dette en sang du hører mye på? Isåfall, hvorfor?
Shuffle: Seconhand Serenade - Fall for you.
Å, denne er helt nydelig, mest på grunn av teksten. Hører på den ganske mye. Skal tvinge min utkårede til å synge denne til meg en gang.

9. Hva minner denne sangen deg om?
Shuffle: The Guru Josh Project - Infinity.
AAH, RUSSETID! Savn!

10. Hva slags forhold har du til denne artisten/dette bandet?
Shuffle: Bruce Springsteen - Streets of Philadelphia.
Kjempenydelig sang og er utrolig fan av Springsteen! Det har jeg kanskje arvet fra pappa:)

11. Hvem forbinder du denne sangen med?
Shuffle: Paolo Nutini - Last request.
Jan Erik presenterte denne sangen og artisten for meg, og har blitt kjempefan siden det! Sangen er nydelig - må høres!

12. Ville du hatt denne sangen i begravelsen din?
Shuffle: Kaizers Orchestra - Resistansen.
HAHA! Nei, ellers takk.

13. Ville du hatt denne sangen i bryllupet ditt?
Shuffle: Kurt Nilsen - On my mind.
Nei, ikke helt bryllupssang tror jeg. Men teksten er helt nydelig, får fortsatt de samme frysningene nedover ryggen av denne sangen som jeg fikk for fire-fem år siden!

14. Hva betyr denne sangen for deg?
Shuffle: Fall out boy - Sugar we're going down.
Den betyr ikke noe spesielt, bortsett fra at jeg synes at både sangen og bandet er utrolig bra.

15. Hva sier teksten i denne sangen deg?
Shuffle: The Script - The man who can't be moved.
Hmm, hva den sier meg? Det ligger vel mest i denne setningen: "How can I move on when I'm still in love with you?" Teksten generelt er veldig bra.

11. januar 2009

Tanker.

Det er så dritt å være usikker, det er en av de verste følelsene jeg vet om! Når man er usikker, går man bare rundt og tenker på alt mulig. "Skal jeg fortsette på studiene?", "Burde jeg tatt et år i militæret først?", "Burde jeg jobbet et år først?", "Mener han alvor med dette?", "Er jeg bare en av mange?", og så videre. Dette er typiske tanker jeg tenker hele tiden, og jeg blir rett og slett sliten av det. Jeg finner aldri svar på noe av det. I blant så skulle jeg ønske at jeg var 16 år igjen og snart ferdig med ungdomsskolen, slik at jeg kunne velge på nytt, og fortsatt ha de erfaringene jeg har skaffet meg til nå. Det hadde vært veldig greit. Jeg skulle gjort det meste annerledes, jeg skulle tenkt før jeg gjorde det og det, og jeg skulle vært fornøyd med hvert valg.

Dog er det noe i meg som sier at jeg har valgt riktig. Jeg er ment til å være sykepleier, jeg har bare valgt feil tidspunkt. Og jeg vet dette med meg selv; hadde det ikke vært for studielånet, hadde jeg sluttet på flekken. Det er jeg ikke i tvil om en gang. Jeg synes bare det virker så dumt å "låse" lånet, eller hva det heter, og senere måtte ta det opp igjen og starte helt på nytt. Jeg vurderer nå å fullføre året til sommeren kommer, og heller da vente med de to neste årene til jeg virkelig vet hva jeg vil. Kanskje flytte til en annen by og få litt pusterom fra det som stresser meg. Noe sier meg at det høres fornuftig ut. Det siste jeg vil er å studere noe i tre år som jeg senere kommer til å angre på. Motivasjonen min forteller jo egentlig hvor lite klar jeg er, i og med at jeg strøk på min første eksamen, og enda ikke har begynt å pugge på nytt. Jeg blir deppa av å i det hele tatt tenke på alt jeg må kunne, som ikke interesserer meg opp til storetåen en gang.

I blant får jeg dårlig samvittighet av å være lei meg, fordi jeg vet at så utrolig mange mennesker har det verre enn meg. Men det burde vel ikke være sånn? Det som kan bety så utrolig lite for noen, kan bety hele verden for noen andre. Alle er jo forskjellige. Alle har ulike tanker, meninger, sorger og gleder. But still, samvittigheten min tærer litt på meg, det må sies. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må skjerpe meg, at jeg ikke skal gråte for alt og heller være glad for at jeg har det så bra som jeg har det. Men jeg blir bare tristere av å tenke sånn.

Det jeg er virkelig glad for, er at jeg har spesielle personer i livet mitt som gjør at jeg ofte kan smile. En fin melding, en god klem, en fin samtale; en liten bit av dette kan gjøre dagen min kjempebra. Det å bare ha muligheten til å savne noen, er egentlig en fin følelse. Det er fint å ha små gleder, at jeg ikke krever så mye for å få følelsen av å være lykkelig. Jeg er lykkelig, og hadde jeg ikke hatt de negative sidene i livet mitt, hadde jeg heller ikke visst hva lykke virkelig var.

10. januar 2009

I dag.

I dag føler jeg meg tom, som om det er noe veldig viktig inni meg som mangler. Tomheten gjør meg trist, og jeg har grått tre ganger i dag for ingenting.

I dag føler jeg meg tjukk og ekkel. Sånne dager er grusomme, og jeg blir deppa hver gang jeg ser meg selv i speilet. Jeg føler at jeg veier tohundre kilo.

Jeg føler et sterkt savn, som jeg egentlig har kjent på en stund. Det er bra å savne noen, men det gjør også forferdelig vondt, i hvertfall når man ikke vet om det er noe poeng i å savne personen.

I dag føler jeg meg glemt og utenfor. Jeg er alene.

Jeg føler jeg ikke strekker til. Alle medstudentene mine løper fra meg når det gjelder studiene. Jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten gjør at jeg blir enda mer umotivert til å lese.

I dag hadde jeg hatt behov for å gråte sammen med noen. Prate lenge med noen og bli hørt og lyttet til, det opplever jeg sjelden.

I dag føler jeg at ingen forstår meg.

Jeg føler behov for å ha en som bare er min. Jeg savner det å ha en kjæreste. Min neste kjæreste skal være en jeg kan fortelle alt til, og som vil lytte til hva jeg har å si. Jeg er lei av å bli tilsidesatt og brukt som reserve.

Jeg trenger oppmerksomhet. Jeg har aldri krevd oppmerksomhet, men jeg har heller aldri fått det.

I dag føler jeg meg sikker. Jeg har kommet over noe jeg har prøvd å komme over lenge, og jeg er klar for å starte på nytt.

Jeg føler et stort behov for bli forstått. Jeg er lei av at du later som ingenting, jeg er lei av å måtte gå rundt og tenke hele tiden fordi jeg ikke forstår deg.

En ting er å lese andres følelser.
En annen ting er å forstå dem.

23. desember 2008

Nå er det jul igjen

I morgen er det jul. Ordentlig jul, liksom. Har ikke helt den samme julefølelsen lengre, det må sies. Likevel er det noe i meg som alltid gjør at jeg gleder meg til jul. Tradisjoner i lange baner, både når det gjelder mat og rekkefølge på hva som skal skje selve julaften. Julaften er den eneste dagen i året hvor jeg går på bedehuset og fornyer min barnetro. Ikke at det fungerer særlig bra, men det er ikke jul uten å ha vært på bedehuset. Alle i bygda er på bedehuset på julaften, det er nemlig eneste dagen i året hvor alle kan møtes og fortelle hverandre om året som har gått og sånt. Eller eventuelt bare ønske hverandre en god jul og bytte litt julegaver.

Julestemningen har dog ikke kommet i det hele tatt i år. Uansett hvor mye jeg prøver, vil den bare ikke titte frem. Det hjelper heller ikke at det begynner å regne bare et par dager før jul, akkurat nå når det var så fint og kaldt her. Nei, det er ganske mye som spiller inn for at den gode følelsen skal komme. Snø, kulde, julemusikk, lukten av pepperkaker og ikke minst lukten av fyr i peisen. Ingen av disse tingene er til stede i år. Mamma fant ut at hun skulle kjøpe julekaker i stedet for å bake de, og i tillegg er det for varmt ute til å fyre i peisen. Pappa er nemlig veldig miljøvennlig av seg, så han har begynt å tenne en drøss med stearinlys for å varme litt opp i stedet for å fyre i peisen. Og ikke er det kaldt her inne heller, så jeg kan liksom ikke si noe.

Min lillejulaften har blitt brukt til å se Linn Skåbers Hjerte til hjerte sammen med min kjære bror, og jammen fikk jeg ikke tid til en liten treningsøkt med han og pappa også. Nå føler jeg hvertfall at dagen har vært brukbar, og det er nå en grei følelse i seg selv. Og uansett om julestemningen er borte, så gleder jeg meg veldig til jul. Bare det å ha muligheten til å være sammen med familien, og ikke minst spise god mat, er en glede i seg selv synes nå jeg. Jeg tror det er viktig å sette pris på slike øyeblikk.

Nå ble visst denne bloggen en tanke lengre enn forventet, men det får bare være. Det gjenstår bare å si; God jul, kjære medmennesker. Og godt nytt år, hvis vi ikke snakkes før.

6. november 2008

OK, here it goes.

For det første, så strøk jeg på min første eksamen. O, glede. Nei. Men jeg visste det på forhånd i hodet mitt, så det kom ikke akkurat som noe sjokk. Vel, jeg er over det allerede, og har bestemt meg for å bli en bedre student. Ikke at det skal så mye til, men dog, jeg skal bli en bedre student. Denne gangen skal jeg i det minste prøve hardere. Dette var mitt første (og forhåpentligvis siste!) stryk, nå er det slutt på moroa. Nå må jeg virkelig konsentrere meg. Jeg begynte på en oppgave i dag, som skal leveres i slutten av måneden. Det at jeg har begynt er i det hele tatt utrolig.

For det andre, så er jeg veldig glad for tiden. En viss person har fått meg til å innse at det ikke bare finnes mongiser der ute, men faktisk gutter med sjarm og alt annet enn overlegenhet. For første gang på veldig lenge er jeg glad det finnes gutter, menn eller hva dere enn kaller det. Noen er bare verdt å vente på, og jeg har nedtelling.

Jeg er forresten glad i Ingelinn (verdens skjønneste søster), som lagde et helt (lite) blogginnlegg bare til meg. Det var fordi jeg klaget på henne, men dog. She did it. Tanken som teller, vet dere.

Ellers håper jeg at dere har det like bra som meg. Tjohei og fred ut.

5. november 2008

...

Take a look at yourself
You give me goosebumps down my spine
I cannot focuse on what's important
Because of you

And when you smile to me
Well I cannot breathe
I end up laughing with you
Not knowing what the joke was about, yeah

You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time

You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time

Have you ever concidered
Not being so friendly to everyone
Just let go for a while
And when you try to be someone else
I end up laughing with you
Not knowing you all too good, oh well, but you're

On my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time

You're on my mind
You're on my mind
You're on my mind all the time

Tell me a story that I want to hear
Whisper in my ears
Some words for many years

On my mind, you're on my mind
You're on my mind all the time

On my mind, you're on my mind
You're on my mind all the time

28. oktober 2008

Glad.

Jeg er veldig glad for at hverdagslige ting betyr mye for meg. At jeg kan bli glad av småting som andre gjerne ser helt likegyldig på, det synes jeg er bra. En fin melding, en morsom film, en innholdsrik samtale, og så videre. Dette er eksempler på hva som redder min dag, og som kan snu humøret mitt fra å være veldig langt nede til å bli høyt oppe på kort tid. Det er de hverdagslige tingene som betyr noe. De man egentlig ikke tenker over, men som likevel er der for å glede oss. Livet har mange opp- og nedturer. Jeg håper alt ender bra, at livet ender i en opptur - og er slik lenge. Jeg føler jeg fortjener det.

20. oktober 2008

I would walk upon water to get to you. I would sail the world over if you asked me to.

When I'm all alone I know just what to say.

Hvorfor er det sånn?

Man vet alltid hva man skal si før man treffer personen, kanskje man til og med har klar en lang tale om hvilke følelser det er som gnager innvendig og venter på å komme ut. Likevel er det noe i oss som gjør at ordene enten kommer ut på fylla i en gråtkvalt seanse (ja, nettopp), eller på en kort tekstmelding i en relativt enkel versjon. Det finnes vel egentlig mange grunner til hvorfor det er slik. Bare for å nevne to:

Nummer 1. Fylla har faktisk skylda. Av og til kan fylla hjelpe oss med å si ting som de er (selv om man egentlig helst vil huske alt man har sagt og ikke føle seg som verdens minste person dagen derpå).
Nummer 2. Tekstmelding er ofte det eneste som kan hjelpe oss med å få ut ordene. Visse ting er ikke alltid like lette å si, i hvert fall ikke når man vet svaret på forhånd (det er ingen som liker å få et "nei" slengt i trynet).

Og selv om man faktisk får et "nei" slengt i trynet, er ikke det nok til at følelsene skal forsvinne. Uansett hva man prøver (ha ordentlige jentekvelder med masse drittpreik om menn, se jentefilmer med kjendiser som er kjekkere enn den visse personen), er det alltid de gode følelsene som er sterkest. De følelsene man ikke vil ødelegge, selv ikke for å få det bedre med seg selv. Man begynner å tenke at man ikke vil komme over personen, man vil ha personen. Og etter hvert som man tenker på det, blir følelsene bare sterkere og sterkere, og til slutt legger man ikke en gang merke til de kjekkeste mennene på gaten. Man går rett og slett i sin egen, lille boble, i håp om at alt en gang skal bli bedre, om ikke nå.

Uansett hvor mange det er som sier at jeg "fortjener bedre" eller at "han må vite hva han har" når han har meg, så hjelper det faktisk ikke i det hele tatt. Det er ingenting som hjelper mot sånt. Man kan ikke bare ta en pille, så er alt over, det er en lang prosess. Når man først har fått en slik følelse, så sitter den i oss, helt til man lar seg selv føle noe annet. Det kan gjerne ta veldig lang tid, noen ganger tar det kanskje aldri slutt, men jeg tror alle er enige om i hvert fall én ting: Følelsen er god. Selv om den kan få oss til å gråte flere dager, uker, måneder eller år i strekk, er det likevel verdt å holde på en slik følelse. Det er slike følelser som gjør oss til mennesker, og det er slike følelser som lar oss fortjene noe bra til slutt - om man bare har tålmodighet.

13. oktober 2008

Blogg, bare

På torsdag har jeg eksamen i anatomi, fysiologi og mikrobiologi. Jeg har på en måte ikke helt innsett det, tror jeg. Det er egentlig litt skummelt hvor rolig jeg faktisk er, til tross fort at det er en rimelig stor sjanse for at jeg stryker. Nå ser jeg bare frem til torsdag kveld. Da skal det feires, uansett hvor dårlig eksamen går. Jeg skal forresten ha vors her i Hans Holmboesgate. Kom!

Ellers er alt bare ålreit. Jeg trives her i Holmboesgaten, sammen med de seks hyggelige guttene. Vi har fått en maskot (kosegris) som vi har kalt Hans Holmboe, merkelig nok. Ganske søt egentlig, men tror ikke noen vet hvor den kom fra. Det er ikke en ekte gris, bare for å få sagt det.

Vi hadde forresten fest her på fredag, noe som var ufattelig morsomt. Til dere som gikk glipp av den: Synd for dere!

Jeg har også klart å bli solbrent på begge rumpeballene. Ja, solbrent. Tok litt sol med litt ekstra styrke, og da var det gjort. Sånn kan det gå. Og sånn gikk det faktisk også. Men jeg overlever alltids litt solbrenthet. Føler også at jeg har lagt på meg ti kilo siden jeg flyttet til sentrum. Etter eksamen skal jeg fortsette treningen for fullt, nå som jeg var kommet så godt inn i det. Har begynt å trene på SiB (studentsamskipnaden i Bergen, for de som ikke visste det), noe som fungerer veldig bra. Eller, fungerte, før eksamensforberedelsene tok meg. Vurderer å begynne med svømming også, det er ganske god trim og veldig behagelig i tillegg.

Uansett. Dette, som skulle være en kort kjede-seg-blogg, ble visst en litt lang blogg, så jeg tror jeg stopper her. Det er forresten lov å ønske meg lykke til på eksamen, tror aldri det har skadet noen. Ha en ellers fortreffelig natt, dere. Fred.

4. oktober 2008

Ny verden

Jeg har flyttet til sentrum. Jeg, jenten fra lille bonde-Hordvik, har kommet meg ut i den store verden. Ikke at Bergen by er så veldig stor, men den er i hvert fall større enn hvor jeg er vant til å være. Jeg trodde faktisk ikke at jeg ville trives så bra som jeg gjør. Rommet mitt er vel rundt 13 kvadrat, med andre ord ganske lite. Stuen er også ganske liten, og tanken på å dele to bad med seks gutter høres vel kanskje ikke så fristende ut?

Det er faktisk null problem. Guttene er for det første kjempegreie og ikke minst renslige. For det andre har vi både mikrobølgeovn, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel. For det tredje er leiligheten midt i sentrum, rett ved Grieghallen og bare noen meter fra Bergen bystasjon. Akkurat nå har jeg det som plommen i egget. Jeg er kjempetakknemlig for at akkurat jeg fikk plass i dette kollektivet. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å bli her en stund.

Jeg har forresten pusset opp rommet mitt og shoppet en del på IKEA, så det er faktisk veldig fint her nå. Det eneste vi mangler er støvsuger, for den gamle var visst ødelagt. Jeg er i hvert fall ikke ensom. Hybelkaninene passer godt på meg.

22. september 2008

Jeg undrer.

Hvorfor må alt være så vanskelig? Når ting går bra, når det er gode dager, når alt går fremover, er det likevel alltid noe som står i veien. Dette er helt generelt. Hvorfor kan ingenting være perfekt?

Dette er ikke en klageblogg, tvert i mot. Jeg har det veldig bra, jeg. Men det er alltid en liten del av meg som ikke lar meg være bare glad. Bekymringer ødelegger alltid, selv om man så gjerne vil kjøre løpet fullt ut, være glad og drite i resten. Men det går bare ikke an for alle. Det fungerer ikke sånn. Man kan ikke bare stenge det inne og late som ingenting, da blir det bare ti ganger verre. Folk kan virke forståelsesfulle og greie, og man vil så gjerne la dem vite, men likevel er det vanskelig å fortelle. Nettopp fordi man ikke vil drepe gleden. Gleden som er så god at man vil ha den følelsen for evig, og bare stenge alle andre følelser ute.

Det fungerer ikke sånn. Det gjør det bare ikke. Livet er ikke så enkelt, livet er avansert og fullt av ulike følelser. Følelser man bare må fortelle om, og følelser man ikke en gang tør å nevne. Ikke en gang til de nærmeste.

Gleden er tross alt verdt å ta vare på, selv om andre ting kan gjøre gleden svart. Det er alltid noe som gjør livet fantastisk, og de følelsene vil jeg tviholde på til jeg en gang opplever noe annet.

19. september 2008

Ja, sånn cirka.


Herrefred, gjett om jeg er lettet nå! Jeg har lenge tenkt på om sykepleieryrket passer meg. Har jeg valgt riktig? Burde jeg tatt et jobbeår før jeg startet på høgskolen? Mange slike tanker har streifet meg denne siste tiden, men nå har jeg på en måte kommet et skritt nærmere en konklusjon; dette skal jeg klare, uansett hvor hardt jeg må jobbe for det!

Jeg har merket at jeg er veldig lite motivert i forhold til en del andre, men jeg er jo også en av de yngste på "kullet", så det kan ha noe med saken å gjøre. Ikke vet jeg. Likevel fikk jeg en liten åpenbaring i dag, da. Jeg hadde nemlig mikrobiologi- og hygienetest. Dette hadde jeg overhodet ikke forberedt meg nok på, men jeg måtte jo bare ta den likevel. At jeg fikk alt rett hadde jeg derimot ikke trodd! Så jeg gikk fra å være totalt motløs til å faktisk virkelig ville klare noe, nå tenker jeg plutselig helt annerledes, på grunn av denne testen. Det er en herlig tanke, da. Det er det.

Over til noe annet; ellers går alt bra, og jeg gleder meg til en gøy helg! Marianne skal ha bursdagsfest i morgen, så det blir nok kjempeartig, det tror jeg absolutt. Jeg flytter forresten til sentrum om en til to uker, så da forventer jeg innflyttingspresang av alle i hele verden! Neida. Joda.

Ha en bra helg da, dere! Fred ut <3

2. september 2008

Jeej!

Jeg har herved fått plass i bokollektiv midt i Bergen sentrum! Flytter om litt under en måned, begynner å bli veldig klar for dette. Litt nervøs er jeg dog; skal visst bo med fem gutter. Det går nok bra. Håper bare de er noenlunde ryddige og renslige, men det er kanskje for mye å forlange! Greie bør de hvertfall være, det tror jeg nok de er også. Har forresten betalt rundt 4000 for bare fire bøker nå. Lurer på om jeg får råd til annet enn husleie og bøker fremover. Håper det. Nå som jeg endelig slipper å ta nattbussen hjem, må jeg jo ta meg noen kvelder på byen. Blir bra, dette. Har virkelig troen.

21. august 2008

Fadderuke og sånn

Ja, nå er jeg altså student ved Betanien Diakonale Høgskole. Dette var derimot mitt tredjevalg, men jeg takket nei til å studere ved Haukeland, altså Høgskolen i Bergen. Tror jeg gjorde riktig valg her, altså. Betanien virker bra, det tør jeg å påstå. Fadderuken er forresten kanonbra! I går kledde vi oss ut som sykepleiere og leide utestedet Champions noen timer. Veldig moro, jeg vant til og med stol-leken! Stolt av det, altså. Og så har jeg jo blitt kjent med en artig gjeng som jeg gleder meg til å tilbringe mye tid sammen med fremover. Jeg er litt skeptisk til selve sykepleieropplegget, da. Det må jeg innrømme. Lese, lese, lese og lese, jeg er ikke helt klar for det egentlig. Men det går seg vel til. Har ikke en gang lest fagplanen enda. Kanskje jeg skal begynne med det.

Er forresten fortsatt på utkikk etter leilighet og en eller to snille, artige mennesker å bo sammen med. Hvis noen er interesserte, liksom.

Jeg savner mamma og pappa. Det er veldig tomt i huset uten dem, så jeg gleder meg til de kommer tilbake fra Kroatia. Er litt lei av å holde hele huset ryddig alene, kan man si. Men nå skal jeg legge meg, er helt utslitt etter gårsdagen.

Fred ut, medmennesker.

17. juli 2008

Gladblogg - endelig!

Nå har jeg altså vært på hyttetur på en liten øy i Hardangerområdet, og jeg har rett og slett hatt det strålende. Avslappende sted, god mat og kjempebra selskap, kan det bli bedre? Været kunne vi kanskje ha vært litt heldigere med, men sånn bortsett fra det, var det kanonbra. Herlig at jeg endelig fikk nyte litt ferie, jeg også, og ikke bare jobbe.

Venter forresten i spenning nå. Blir det sykepleie på meg til høsten? Time will show. Akkurat nå skal jeg bare nyte sommeren (selv om været ikke er særlig sommerlig). Man har det ikke mer moro enn man lager selv, det er faktisk helt sant. Fred ut, medmennesker.